Det finnes ikke noe automatisk opprykk

«Slik jeg ser det, blir det en vanskelig sesong for Viking i år. «Blåtrøyene» må trolig være beredt til å slite tilværelsen på nedre del av tabellen. At nivået i Eliteserien er dårlig, kan bli det som berger Viking fra nedrykk».
Slik skrev jeg i min blogg her i Bygdebladet like før vi startet fjorårssesongen. Ikke
spesielt opptimistisk. Jeg var klar over at fjorårets Vikinglag ikke var blant de store Vikinglagene – for å si det forsiktig. Det store flertallet hadde likevel troen på Jåttå-laget, men selv det dårlige nivået i Eliteserien var ikke nok til å berge et uhyre tynt Vikinglag til ny kontrakt.
Nå synes historien å gjenta seg. Troen på opprykk synes stor – men jeg vil advare mot å sette altfor stor lit til Bjarne Berntsens uttalelser. Selvsagt må han i egenskap av trener være optimistisk – det skulle egentlig tatt seg ut om Bjarne Berntsen hadde kommet med uttalelser om at også i år blir det en drittsesong. På Jåttå skal de jo selge både sesongkort og andre inntektsgivende sysler – så utad må det være en optimistisk tone.
Det er ingen automatikk i at nedrykk fører til opprykk neste sesong, selv om det ofte blir slik. Senest i år kommer Bodø/Glimt og Start tilbake til den serien de forlot etter 2016-sesongen. Viking må også ta høyde for at to andre Eliteserielag – Aalesund og Sogndal – rykket ned sammen med Viking. Det kan gjøre det enda vanskeligere for Bjarne Berntsen og hans mannskap.
2. påskedag, 2. april, begynner seriespillet. Viking drar i bortekamp mot Kongsvinger. Resultatet der kan gi en liten pekepinn om hvordan sesongen vil bli.

Kamelridning er størst…!

Vi er inne i den siste halvparten av de olympiske leker, som det heter så vakkert. Endel har benket seg foran tv-skjermene, selv om det ofte har vært nattsendinger – selv må jeg innrømme at jeg lar denne turneringen for mini-idretter gå sin skjeve gang uten min oppmerksomhet. Jeg har gjort ett unntak – da utfor for herrer stod på programmet nattetider satt jeg foran tv-skjermen. Jeg ble bønnhørt – med Aksel Lund Svindal på toppen og Kjetil Jansrud på sølvplassen, var jeg fornøyd. Disse to er, slik jeg ser det, norsk idretts fremste navn.
Forøvrig har det meste gått sin skjeve gang. Norske utøvere har sin vane tro hentet inn en endeløs rekke med medaljer av forskjellig valør – som ventet er. Superlativene har blomstret fra reporterne i deres rapporter fra Sør-Korea – og vi er blitt fortalt gjentatte ganger hvor store prestasjoner våre langrennsgutter og jenter har bidratt med.
Ja, ja, la meg få avslutte med et lite sitat som jeg fant i Aftenbladets klippspalte sist fredag. Det var Olav Torvund, professor, som sa det slik:
«Kamelridning er visstnok en større internasjonal idrett enn langrenn.»

Hvorfor langrenn?

Hvorfor langrenn?

Det stunder mot vinter-OL – en idrettsbegivenhet som i store deler av idrettsverden betraktes som et langt gjesp. Men som i vårt land imøtesees med spenning og forventning. Det store spørsmålet er hvor mange medaljer våre vinter-idrettsmenn og kvinner kommer til å ta…? 25 eller 97 eller deromkring….?
Jeg leser en notis i avisen som forteller at på spørsmål om hvilken idrett norske tv-tittere fulgte mest på på under den kommende begivenheten, så svarte 65 prosent at det var langrenn.
Interessene er selvsagt forskjellige – fra gammelt av så vet vi at noen av oss liker mora og noen liker dattera. Vi kan jo lure på hvorfor folk vil se langrenn – stort mindre spennende går det neppe an å få et idrettsstevne. Men løsningen ligger selvsagt i det faktum at det stort sett er norske løpere som vinner – enten det nå er på kvinne- eller mannsiden. Hvorfor gjør de nå det? En viktig årsak er selvsagt at det er fordi våre folk på disse arenaene er veltrente – men like avgjørende er det nok at dette er en form for idrett som ikke samler interesse i den store verden. At vi vinner skyldes også i stor grad at det kun er en og annen løper fra andre land som kommer over det store gjennomsnittet i dyktighet.
Men for norsk tv-publikum er det aller viktigste at norske løpere vinner. Om det skyldes at konkurransen er minimal, betyr lite og ingenting. Gull er gull, for mange – selv om det selvsagt ikke er slik.
Hva jeg skal se på? Svært lite, er jeg redd. Men jeg innrømmer at mine to største idrettsmenn i dagens idrett, er Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud. Bevare meg vel, de er tøffinger – og de vinner i konkurranse med mange store nasjoner i disse alpinrennene.
Heldigvis har jeg investert i diverse kanaler på tv-apparatet som viser internasjonal fotball. Det berger nok tv-tittingen i tiden framover – slik som før. Så får våre to hjemlige kanaler sysle med sitt!