VM-finalen 1950

Vi kan vel være enige om at ballen – fotballen – trolig er viktig i dette edle spill. Det hadde liksom ikke vært helt det samme uten en fodbold, som det het i tidligere tider.

Da er det kanskje ikke så rart at det kunne oppstå uenighet omkring bruken av ballen – eller mer korrekt: Hvilken ball skal vi spille med? Et eksempel på det er VM-finalen i Uruguay i 1950 – i det første VM som ble spilt. Argentina og vertsnasjonen Uruguay møttes i finalen, og de forsøkte med myntkast for å bli enige om hvilken ball som skulle brukes: Begge lag ville nemlig bruke sin egen ball – den ballen som var laget i deres eget land. Men det stod ingenting om dette i regelverket, og så ble lagene enige om å kaste mynt og krone for å bli enige. Argentina vant myntkastet, og deres ball ble brukt. Men det er blitt sagt at ballen til Uruguay ble brukt i 2. omgang. Sikkert er det at Uruguay vant finalen 4-2.

En aldri så liten kuriositet nevner jeg til slutt: Belgieren Jan Langenus dømte semifinalekampen mellom Argentina og USA – Argentina vant 6-1 – og belgieren dømte så godt at han fikk dømme selve hovedfinalen også

Et kretsting i glemselen

Lørdag var jeg på fotballens kretsting. Det er ikke første gang – siden slutten av 1960-årene har jeg trolig vært på de aller, aller fleste av denne begivenheten som er fotballens øverste myndighet her i Rogaland.

Det er alltid hyggelig, du treffer gode fotballvenner fra år tilbake – og etter hvert blir det et møte med nye venner. Slik også denne gang.

Likevel er det litt malurt i begeret – og vi har sett den samme tendensen over tid: Det blir stadig færre av fotballens tillitsmenn og kvinner som vil brukedenne dagen på fotballen. Lørdag var det 45 stemmeberettigede til stede, og jeg minnes raskt den tiden da vi var skuffet hvis det ikke var 150 stemmeberettigede i salen. 29 klubber var representert av en klubbmasse på rundt 135 klubber i Rogaland Fotballkrets.

Nei, det heter ikke Rogaland Fotballkrets lenger – nå heter det NFF Rogaland. Navneendringen ble vedtatt på forrige kretsting, leser vi i årsberetningen som var lagt fram på årets ting. Det er bare delvis sant – kretsen brukte det nye navnet i et helt år før vedtaket kom – og da var det ren sandpåstrøing.

Da er det litt morsomt at alle som snakket om denne organisasjonen på lørdagens kretsting, brukte krets-betegnelsen i ett og alt. Jeg minnes de tidligere kretstingene som en plass hvor fotballens fremste menn – for det var menn de aller fleste i mange av disse årene -bidro med sine meninger. Det var her toppklubbene ble fortalt av breddeklubbene hvilket omdømme de opererte med. Det skjer ikke lenger – heller ikke at det er kampvotering for å komme inn i kretsstyret.

Noen av oss husker kretstinget da den sittende formann ble kastet, selv om valgkomiteen hadde innstilt på gjenvalg – og ny formann ble valgt på et benkeforslag. Det var den gang replikkene suste rundt ørene, og det var stas å få representere sin klubb på tinget. Lørdag var det gjenvalg over hele linjen – og så får vi håpe og tro at det skjedde fordi alt er herlighet og glede.

Kretsens ledelse påpeker ofte at det er forbundstinget som er det viktige stedet for avgjørelser. Ja, det kan være riktig nok det. Da burde kretstinget være stedet hvor viktige saker på forbundstinget ble orientert om – for eksempel Brodds forslag til forbundstinget om å få vekk toppklubbenes B-lag fra seriesystemet.

Tidligere var kretstinget en vaktbikkje overfor fotballforbundet – nå bjeffes det rolig og pent i samsvar med «His Masters Voice».

Lørdag var en toppklubb som FK Haugesund ikke engang representert på kretstinget….!

Fortsatt en tid før poengjaget

Onsdag møtes Viking og Sandnes Ulf på det som tidligere het Viking stadion. I fjor endte serieoppgjøret med stygge sifre – Viking ledet 2-0 omtrent før Ulfane var kommet på banen. Til gjengjeld knabbet Sandneslaget poengene på eget gress om høsten, i en kamp hvor hjemmelaget var et hakk bedre enn gjestene. Men da gjaldt det poeng – foreløpig var det treningskamper, og vi gjør nok lurt i å ikke legge altfor mye vekt på resultatene. Men – uansett er det slik at det er kjekkere å vinne enn å tape, endog i kamper hvor det ikke gjelder poeng.

Viking vant 8-1 over nykommeren i årets 2. divisjon, Sola; og jeg forstod at avisene var begeistret. Men Jåttålaget kom raskt ned på jorden igjen da Nest Sotra kom på besøk og vant 3-2 i fjor vant bergenserne begge de innbyrdes oppgjørene mot Viking.

Jeg husker i min tid som journalist at jeg hadde kommet med en kommentar om Viking i treningskampene. Da kom jeg i prat med Olav «Viking» Nilsen like etter, og Olav sa det slik med tanke på kampene som spilles nå: «Husk, Kaare – det er ingen som blir seriemester på grusbanen i januar!» Sa Olav Nilsen – og den kommentaren gjelder fortsatt!

….og så kom gule og røde kort


I tidligere tider – med andre ord før VM i 1970 – var en advarsel en sak som var kun mellom dommeren og spilleren som fikk advarsel. Han ble fortalt at «du får en advarsel» og
denne advarselen ble ikke fortalt hverken til de øvrige spillerne eller publikum. Selv om de sikkert forstod det som oftest, ut fra kroppsspråk og kampsituasjon.

I 1970 – i fotball-VM – fikk vi for første gang se gule og røde kort i en kamp. Bakgrunnen for at disse kortene ble innført var trolig en kamp i VM i 1966 i England mellom England og Argentina. Hadde Jackie Charlton fått advarsel av den tyske dommeren Rudolf Keitlein? Alf Ramsey var landslagssjef den gang for England, og han ringte personlig til pressesenteret for å få klarhet i spørsmålet. Der satt den engelske dommeren Ken Aston, han var dommersjef under VM.

På veien hjem den kvelden fra Wembley måtte Ken Aston som da var 51 år, stoppe for rødt lys, visstnok i Kensington High Street, og da han fikk kjøre videre så tenkte han: «Gult, ta det rolig, rødt, du er ferdig», ifølge FIFA.

Advarsel-problematikken var ikke minst aktuelt i internasjonale kamper hvor spillerne ikke behersket andre språk enn deres eget. Og Ken Aston forstod at de gule og røde lysene ble tolket likt over alt i verden, og at de samme fargene ville bli forstått både på banen og av publikum.
Dermed kom ideen om de gule og røde kortene, og i dag kan vi vel ikke tenke oss fotballen uten disse kortene. Uttrykket «du får et gult kort, eller et rødt kort» blir i dagens samfunn ofte brukt også i helt andre sammenhenge enn i fotballen.

En advarsel var ikke lenger en sak kun mellom dommer og spiller, nå ble alle informert. Spillere og ledere, og publikum. Det var også ment å skulle ha en preventiv virkning for de involverte på banen.
Tilbake til kampen mellom England – Argentina et øyeblikk – da ble den argentinske spilleren Antonio Rattin utvist fordi den tyske dommeren mente at Rattin hadde fornærmet ham.

Til tross for at Kreitlein ikke forstod et ord spansk.

Apropos Ken Aston som døde i 2001, 86 år gammel, var i 1946 den første dommeren som dømte i den svarte drakten med hvite kanter og krage som ble standarden for dommerne i mange år, også i norsk fotball. Aston innnførte også knallgule linjeflagg. Tidligere var linjeflaggene ofte i fargene til hjemmelaget.

Aston kom også på ideen om nummertavle ved innskifte av reserver, så dette var en iderik kar. Den mest kjente kampen han dømte var en kamp mellom Chile – Italia i 1962, som fikk navnet «Slaget i Sarajevo». Det var to utvisninger i kampen, og da skal vi huske på at utvisninger var mer sjeldne den gang enn i dagens fotball. Italieneren Ferrini som var en av de utviste, nektet å gå av banen, og det gikk ti minutter før han omsider var utenfor banen – og da ble han geleidet ut.

Aston sa selv at dette var ikke noen fotballkamp, det var en militærøvelse.