Bare i selvforsvar…..

Bare i selvforsvar…….

Vi vil i det lengste tro at våre tre faste lesere har fått med seg at vi er en hund etter fodbold – dette edle spill for både herrer og quinder. Nå er det dog slik at vi også har en smule bakgrunn fra håndbold – du verden. I sin tid stod vi i mål på skolelaget til Solvang skole – De vet skolen fra beste vestkant som nu ikke lenger er til stede i skoleverket. Men tilbake til håndbolden – dette edle spill som vi fodboldfolk betegner som to omganger med hands…. Som vi nevnte for Dem så stod vi i mål for Solvang skole, og såvidt vi erindrer så gjorde vi det med bravour. «Spill i stjerneklassen» var et uttrykk som ble brukt om vårt spill den gang, om vi ikke husker for mye feil. Den gang var vi i toppslag, men det begynner at blive nærmere hundre år siden – og det er mange år, har vi forstått.

Den gang hadde vi også et håndboldlag i en herværende morgenavis hvor vi stod på lønningslisten – trolig fordi vi inn i mellom fikk noen kroner for det vi syslet med i den såkalte arbeidstiden. Vi spilte nu engang flere kamper, men vi kan ikke huske – heller ikke om vi tenker veldig godt etter – at vi noen gang vant. Derimot tapte vi svært ofte – og det var et resultat som stadig gikk igjen, nemlig 1-10. Og det var ingenlunde vårt lag som scoret de ti målene….!

Det resulterte da også i at vårt lag gikk en stille død i møte. Stadig oftere opplevde vi at stadig flere hadde andre ting fore – og dermed ble ikke tapene mindre. Det endte med at vi slo et slag for å bedre standarden i norsk håndbold – vi trakk oss for godt…!

Men vi husker siste gang vi kastet glans over det edle håndboldspill. Da brakk vi en finger. Ikke i kampens hete – nei, tenk det og. Nei, det skjedde under oppvarmingen før kampen. En av våre såkalte kamerater sendte i vei et skudd som var hardere enn en hest sparker – og vi gjorde et heltemodig forsøk på at redde. Det skulle vi ikke ha gjort…!

Nei, ingenlunde er livet enkelt. La oss nevne for våre lesere – tre i tallet – en ilter historie om Ronny, en riktig slubbert, om vi tør si det. Han var intet skolelys, og frøken bak kateteret ble så sint på ham etter hvert at hun slo til med en bevegelse i retning den håpefulles ører
slik at det ga gjenlyd i klassen. Dette resulterte i et brev fra en oppbrakt fader:
«Jeg må virkelig be Dem ikke anvende fysisk vold overfor Ronny. Han er kjenslevar og lett påvirkelig. Hjemme slår vi ham bare i selvforsvar…!»

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *