….og så kom gule og røde kort


I tidligere tider – med andre ord før VM i 1970 – var en advarsel en sak som var kun mellom dommeren og spilleren som fikk advarsel. Han ble fortalt at «du får en advarsel» og
denne advarselen ble ikke fortalt hverken til de øvrige spillerne eller publikum. Selv om de sikkert forstod det som oftest, ut fra kroppsspråk og kampsituasjon.

I 1970 – i fotball-VM – fikk vi for første gang se gule og røde kort i en kamp. Bakgrunnen for at disse kortene ble innført var trolig en kamp i VM i 1966 i England mellom England og Argentina. Hadde Jackie Charlton fått advarsel av den tyske dommeren Rudolf Keitlein? Alf Ramsey var landslagssjef den gang for England, og han ringte personlig til pressesenteret for å få klarhet i spørsmålet. Der satt den engelske dommeren Ken Aston, han var dommersjef under VM.

På veien hjem den kvelden fra Wembley måtte Ken Aston som da var 51 år, stoppe for rødt lys, visstnok i Kensington High Street, og da han fikk kjøre videre så tenkte han: «Gult, ta det rolig, rødt, du er ferdig», ifølge FIFA.

Advarsel-problematikken var ikke minst aktuelt i internasjonale kamper hvor spillerne ikke behersket andre språk enn deres eget. Og Ken Aston forstod at de gule og røde lysene ble tolket likt over alt i verden, og at de samme fargene ville bli forstått både på banen og av publikum.
Dermed kom ideen om de gule og røde kortene, og i dag kan vi vel ikke tenke oss fotballen uten disse kortene. Uttrykket «du får et gult kort, eller et rødt kort» blir i dagens samfunn ofte brukt også i helt andre sammenhenge enn i fotballen.

En advarsel var ikke lenger en sak kun mellom dommer og spiller, nå ble alle informert. Spillere og ledere, og publikum. Det var også ment å skulle ha en preventiv virkning for de involverte på banen.
Tilbake til kampen mellom England – Argentina et øyeblikk – da ble den argentinske spilleren Antonio Rattin utvist fordi den tyske dommeren mente at Rattin hadde fornærmet ham.

Til tross for at Kreitlein ikke forstod et ord spansk.

Apropos Ken Aston som døde i 2001, 86 år gammel, var i 1946 den første dommeren som dømte i den svarte drakten med hvite kanter og krage som ble standarden for dommerne i mange år, også i norsk fotball. Aston innnførte også knallgule linjeflagg. Tidligere var linjeflaggene ofte i fargene til hjemmelaget.

Aston kom også på ideen om nummertavle ved innskifte av reserver, så dette var en iderik kar. Den mest kjente kampen han dømte var en kamp mellom Chile – Italia i 1962, som fikk navnet «Slaget i Sarajevo». Det var to utvisninger i kampen, og da skal vi huske på at utvisninger var mer sjeldne den gang enn i dagens fotball. Italieneren Ferrini som var en av de utviste, nektet å gå av banen, og det gikk ti minutter før han omsider var utenfor banen – og da ble han geleidet ut.

Aston sa selv at dette var ikke noen fotballkamp, det var en militærøvelse.

One comment

  1. ….og så kom gule og røde kort
    I tidligere tider – med andre ord før VM i 1970 – var en advarsel en sak som var kun mellom dommeren og spilleren som fikk advarsel. Han ble fortalt at «du får en advarsel» og
    denne advarselen ble ikke fortalt hverken til de øvrige spillerne eller publikum. Selv om de sikkert forstod det som oftest, ut fra kroppsspråk og kampsituasjon.
    I 1970 – i fotball-VM – fikk vi for første gang se gule og røde kort i en kamp. Bakgrunnen for at disse kortene ble innført var trolig en kamp i VM i 1966 i England mellom England og Argentina. Hadde Jackie Charlton fått advarsel av den tyske dommeren Rudolf Keitlein? Alf Ramsey var landslagssjef den gang for England, og han ringte personlig til pressesenteret for å få klarhet i spørsmålet. Der satt den engelske dommeren Ken Aston, han var dommersjef under VM.
    På veien hjem den kvelden fra Wembley måtte Ken Aston som da var 51 år, stoppe for rødt lys, visstnok i Kensington High Street, og da han fikk kjøre videre så tenkte han: «Gult, ta det rolig, rødt, du er ferdig», ifølge FIFA.
    Advarsel-problematikken var ikke minst aktuelt i internasjonale kamper hvor spillerne ikke behersket andre språk enn deres eget. Og Ken Aston forstod at de gule og røde lysene ble tolket likt over alt i verden, og at de samme fargene ville bli forstått både på banen og av publikum.
    Dermed kom ideen om de gule og røde kortene, og i dag kan vi vel ikke tenke oss fotballen uten disse kortene. Uttrykket «du får et gult kort, eller et rødt kort» blir i dagens samfunn ofte brukt også i helt andre sammenhenge enn i fotballen.
    En advarsel var ikke lenger en sak kun mellom dommer og spiller, nå ble alle informert. Spillere og ledere, og publikum. Det var også ment å skulle ha en preventiv virkning for de involverte på banen.
    Tilbake til kampen mellom England – Argentina et øyeblikk – da ble den argentinske spilleren Antonio Rattin utvist fordi den tyske dommeren mente at Rattin hadde fornærmet ham. Til tross for at Kreitlein ikke forstod et ord spansk.
    Apropos Ken Aston som døde i 2001, 86 år gammel, var i 1946 den første dommeren som dømte i den svarte drakten med hvite kanter og krage som ble standarden for dommerne i mange år, også i norsk fotball. Aston innnførte også knallgule linjeflagg. Tidligere var linjeflaggene ofte i fargene til hjemmelaget.
    Aston kom også på ideen om nummertavle ved innskifte av reserver, så dette var en iderik kar. Den mest kjente kampen han dømte var en kamp mellom Chile – Italia i 1962, som fikk navnet «Slaget i Sarajevo». Det var to utvisninger i kampen, og da skal vi huske på at utvisninger var mer sjeldne den gang enn i dagens fotball. Italieneren Ferrini som var en
    av de utviste, nektet å gå av banen, og det gikk ti minutter før han omsider var utenfor banen
    – og da ble han geleidet ut. Aston sa selv at dette var ikke noen fotballkamp, det var en militærøvelse.

Comments are closed.