….og så kom gule og røde kort


I tidligere tider – med andre ord før VM i 1970 – var en advarsel en sak som var kun mellom dommeren og spilleren som fikk advarsel. Han ble fortalt at «du får en advarsel» og
denne advarselen ble ikke fortalt hverken til de øvrige spillerne eller publikum. Selv om de sikkert forstod det som oftest, ut fra kroppsspråk og kampsituasjon.

I 1970 – i fotball-VM – fikk vi for første gang se gule og røde kort i en kamp. Bakgrunnen for at disse kortene ble innført var trolig en kamp i VM i 1966 i England mellom England og Argentina. Hadde Jackie Charlton fått advarsel av den tyske dommeren Rudolf Keitlein? Alf Ramsey var landslagssjef den gang for England, og han ringte personlig til pressesenteret for å få klarhet i spørsmålet. Der satt den engelske dommeren Ken Aston, han var dommersjef under VM.

På veien hjem den kvelden fra Wembley måtte Ken Aston som da var 51 år, stoppe for rødt lys, visstnok i Kensington High Street, og da han fikk kjøre videre så tenkte han: «Gult, ta det rolig, rødt, du er ferdig», ifølge FIFA.

Advarsel-problematikken var ikke minst aktuelt i internasjonale kamper hvor spillerne ikke behersket andre språk enn deres eget. Og Ken Aston forstod at de gule og røde lysene ble tolket likt over alt i verden, og at de samme fargene ville bli forstått både på banen og av publikum.
Dermed kom ideen om de gule og røde kortene, og i dag kan vi vel ikke tenke oss fotballen uten disse kortene. Uttrykket «du får et gult kort, eller et rødt kort» blir i dagens samfunn ofte brukt også i helt andre sammenhenge enn i fotballen.

En advarsel var ikke lenger en sak kun mellom dommer og spiller, nå ble alle informert. Spillere og ledere, og publikum. Det var også ment å skulle ha en preventiv virkning for de involverte på banen.
Tilbake til kampen mellom England – Argentina et øyeblikk – da ble den argentinske spilleren Antonio Rattin utvist fordi den tyske dommeren mente at Rattin hadde fornærmet ham.

Til tross for at Kreitlein ikke forstod et ord spansk.

Apropos Ken Aston som døde i 2001, 86 år gammel, var i 1946 den første dommeren som dømte i den svarte drakten med hvite kanter og krage som ble standarden for dommerne i mange år, også i norsk fotball. Aston innnførte også knallgule linjeflagg. Tidligere var linjeflaggene ofte i fargene til hjemmelaget.

Aston kom også på ideen om nummertavle ved innskifte av reserver, så dette var en iderik kar. Den mest kjente kampen han dømte var en kamp mellom Chile – Italia i 1962, som fikk navnet «Slaget i Sarajevo». Det var to utvisninger i kampen, og da skal vi huske på at utvisninger var mer sjeldne den gang enn i dagens fotball. Italieneren Ferrini som var en av de utviste, nektet å gå av banen, og det gikk ti minutter før han omsider var utenfor banen – og da ble han geleidet ut.

Aston sa selv at dette var ikke noen fotballkamp, det var en militærøvelse.

Cupen 1945

Cupen – den gang i 1945

Fotballen ruller så smått igjen, selv om det fortsatt er tid igjen til treningskampene ser dagens lys. Viking sesongdebuterer 1. februar hjemme på kunstgresset mot nykommeren

i 2. divisjon, Sola, og så går det slag i slag.

Alvoret gjør sitt inntog med 1. kvalifiserende runde i cupen. Kretsens beste klubber slipper kvaliken, endel klubber karrer seg videre til 1. ordinære runde – og et stort antall må fortsatt se cupen fra tribunen.

Jeg vil ta dere med tilbake til sesongen 1945 – det første cupmesterskapet etter krigen.

Da så 1. kval. runde slik ut for Rogalandslagene – og i det første fredsåret var lysten på fotball stor etter fem år under tysk herredømme:

Ålgård – Stål, Sauda – Buøy, Sandnes AIL – Brodd, Trygg – Klepp, Jarl – Vidar,

Bryne – Bjergsted, Hetland – Nærbø, Egersund – Byhaugen, Kopervik – Ulf, Vard – Ølen,

mens SIF, Viking og Djerv 1919 hadde fått walk over.

Sikkert flere ukjente fotballnavn for våre lesere her. Da må jeg minne om – fordi svært mange ikke er klar over idrettshistorien i vårt land i mellomkrigsårene – at i årene 1924 – 1940/45 hadde vi to idrettsforbund i Norge. Det var Landsforbundet for idrett (dagens Norges Idrettsforbund), og AIF (Arbeidernes Idrettsforbund). Etter krigen og sammenslåingen av de to forbundene, forsvant flere av AIF-klubbene, men noen bestod:

Stål – lever i beste velgående på Jørpeland, men i navnet brukes nå to A’er – altså Staal. Sauda IL og Sauda AIL gikk sammen, og ble Sauda IL, Trygg fra Kjelvene var en AIF-klubb – en av de beste – og Sandnes AIL endret navnet til Saif. Bjergsted mønstret spillere fra Star under Jøssingfotballen under krigen, og hadde dessuten Magnus Johannessen og Karl Svendsen fra AIF – og begge disse spilte på AIF-landslaget.

Hetland IF var en AIF-klubb, og ble Arbeidermestre i 1928 ved å slå Ørn, Trondheim, i finalen, og Byhaugen fra – ja, nettopp fra Byhaugen i Stavanger, arrangerte etter krigen den populære «Fredsmarsjen» hvor folk fra hele landet gikk turmarsj i glede over at det var blitt fred!

Men tilbake til cupen 1945: SIF og Viking nådde lengst i mesterskapet som samlet 344 klubber. Begge de to Stavangerlagene kom til 4. runde – SIF ble slått 3-2 i Bergen mot Årstad, og Viking tapte hele 6-0 mot Lisleby på bortebane.

I finalen møttes Fredrikstad og Lyn. 34 162 tilskuere så den første finalen på Ullevaal stadion, resultatet ble 1-1. I den andre kampen – da i Sarpsborg – ble det igjen 1-1, og i den tredje og avgjørende kampen var der 31 412 tilskuere på Bislett. Nå ble resultatet 4-0 til lyn.