Måned: november 2016

Nei, du får ikke hilse på Kongen!

Fortsatt er cupfinalen sesongens store begivenhet i norsk fotball. Ikke alle nasjoner kan si det samme – mens FA-cupfinalen i England er en kjempebegivenhet, går cupfinalen i Sverige uten de store overskriftene.
Jeg minnes fra min tid som formann i Fotballforbundets dommerkomite for endel år tilbake. Som vert for finaledommerne fulgte jeg disse både før og under kampen – og vi hadde også alle våre respektive koner med oss. Avgjort en begivenhet for konene våre, det var forøvrig ikke så ofte de fikk være med. Ikke bare på kampen, men også på banketten på Grand hotell etter kampen. En stilig affære med utmerket spise….!
Høydepunktet under finalekampen er selvsagt når begge lag og dommerne får ta trappene fatt opp til Kongen – for å motta pokalene til minne om kampen. Jeg dømte cupfinalen i 1975 mellom Bodø Glimt – Vard, og etter kampen stod vi ute på banen og ventet på å ta turen opp til kronprins Harald som representerte kongehuset under finalen det året.
Da dommertrioen var klar til å bevege seg oppover trappene til Kongelosjen, ble vi stoppet av Fotballforbundets generalsekretær Nicken Johansen. En mektig personlighet – og han stoppet oss fordi «det er kun de aktive som skal opp til Kongen. Dommerne er funksjonærer og skal ikke dit opp», sa Nicken. Og slik ble det……..
Fotballforbundet har nok vært konservative på flere områder. Etter kampen vår var vi invitert med våre koner på banketten på Grand hotell, men det var også det første året at konene fikk være med. Året før – da Viking møtte Skeid i finalen – var jeg på finalen som journalist for Rogalands Avis for å fortelle våre lesere om kampen. Jeg var med på banketten, men Viking-og Skeid-spillernes koner fikk ikke være med. De ble plassert i et rom ved siden av, og fikk lytte til det som ble sagt gjennom veggen….!
Heldigvis har verden gått fremover på enkelte områder….!

Sørgelig så lenge det varte…..

Per-Mathias Høgmo er fortsatt norsk landslagstrener. «Jeg har kontrakt ut 2017 og forholder meg til det», sier nordlendingen. Selvsagt sier han det – det er økonomisk stor forskjell på å få sparken og det å trekke seg fra stillingen. Med tre millioner i lønn pr. år er det klart at dette gir ikke Høgmo fra seg godvillig.
Han burde aldri vært ansatt. Det var en skammelig måte det skjedde på. Fotballforbundets styre kastet Egil «Drillo» Olsen og ansatte Høgmo «over natten» – angivelig fordi sistnevnte skulle makte å utføre et «under» og bringe landslaget fram til en avsluttende VM-turnering. Det gikk ikke – selvsagt.
Høgmo mangler resultater, i alle fall gode resultater. Bruken av spillerne er heller ingen suksess – det er ikke lett å forstå hvordan han tenker med sine spilleruttak. Markus Henriksen var håpløs i den viktige kvalifiseringskampen mot Ungarn like før EM, og det ble ikke bedre av at Høgmo valgte samme løsning mot Tsjekkia – en midtbanespiller som spiss….!
Om fotballforbundets styre velger å gå til det skritt å kaste Høgmo – og er klare til å bidra med en større pengesum i den anledning, så undrer jeg meg på hvem som skal overta. Ståle Solbakken blir ofte nevnt, men det tror jeg vi kan glemme. Riktignok har han sin familie bosatt på Hamar, men det norske landslaget er neppe noe førstevalg for ham. Når han takker for seg i FC København har han nok større lag i tankene enn et norsk landslag som ligger nede for telling.
Nils Johan Semb har vært nevnt som en midlertidig erstatter. Han har tittel av toppfotballsjef og tjener nesten like mye som Høgmo. Alle har vi hørt om Semb, alle vet vi at han tjener godt – men det er foreløpig ingen som vet han gjør…..!
Det norske landslaget trenger en midlertidig trener som kan være sjef i de landskampene som er igjen i denne håpløse kvalifiseringen. Semb vil bety en besparelse, selv om heller ikke han er noe fruktfat i denne sammenheng.
Når dette er sagt – og det har altså vært tre sørgelige år med Høgmo – så er vårt spillermateriell ikke mye å rope hurra for. Norsk fotball er nede i en bølgedal for tiden, og det er ikke lett å komme raskt til hektene.

En parodi av en fotballkamp

Det varte i 45 minutter. Omsider innså kampens dommer at dette var en parodi av en fotballkamp. Vi var i Grimstad, i en kamp om opprykk til Tippeligaen, mellom Jerv – Mjøndalen. På det tidspunkt ledet Jerv 1-0, i tillegg til at de brente et straffespark – som trolig ikke skulle vært idømt. Men det var ikke lett å se – det var overvann på banen, og det er underlig at kampen i det hele tatt ble satt i gang. For ikke å nevne at det er mer enn underlig at parodien fikk fortsette i 45 minutter. Ballen nådde bare svært sjelden fram til den rette mottakeren – som oftest stoppet den i vannet underveis.
Jeg ser argumentet mot å stoppe kampen: Vi er i november, kan vi tro at forholdene vil bli bedre i høst? Likevel – dette var en parodi, og det er ikke fotballen tjent med.
Jeg husker en kamp jeg så i Haugesund i 1980 mellom Haugar – Mjøndalen. Bruntrøyene igjen altså – og i kvalifiseringskampen for opprykk til øverste serie hadde Haugar vunnet 1-o på Nedre Eiker. Haugesund stadion bar preg av en åker i returkampen da dommeren, bergenseren Roald Håvåg, satte kampen i gang. Engelskmannen Peter Osborne scoret for hjemmelaget, og Haugar ledet 1-0 ved pause. Da kom sjokket: Over høyttaleren kom beskjeden om at kampens dommer hadde avlyst kampen på grunn av forholdene. Da var det flere hundre tilskuere som ikke ville gå hjem – de skulle ta dommeren!
Det var en korrekt avgjørelse, men det er egentlig lettere å avlyse kampen FØR avspark når forholdene på banedekket er omtrent som bondens åker.
Nå endte det godt for Haugar – omkampen på Sakkestad-banen endte med klar Haugarseier etter scoringer av Peter Osborne (2) og Harald Undahl. Det var den gang Haugar hadde engelske spillere på laget, og det med suksess.
Jeg minnes også at jeg i sin tid avlyste en kamp på Brann stadion mellom Brann – Baune. Sistnevnte er ikke lenger blant lagene på øvre del av divisjonstabellene, men var gode den gang. Banen var dekket av en stor «pytt», og jeg tok avgjørelsen før avspark: Her vil det være umulig å spille fotball.
Men – det kan være vanskelig. I 1979, på Stavanger stadion, møttes Viking – Bryne, med 13 000 tilskuere på tribunen. Jeg var dommer, og på linjene hadde jeg med meg solide folk som Svein-Inge Thime og John Knutsen. Vi var utpå banen før avspark – og vi så at dette ville bli vanskelig. Kanskje var det lurest å avlyse før første spark på ballen var tatt?
Vi valgte å forsøke, og vi hadde med oss to lag med 22 spillere som var opptatt av å spille fotball – og ikke var opptatt av de vanskelige forholdene. For vanskelig – jo, det var det. Jeg husker Inge Valen rant på ryggen mange meter i vannet foran hovedtribunen – til publikums store begeistring. Men det ble en festforestilling, Viking vant 1-0 etter at Tor Reidar Brekke scoret fem minutter før slutt. Jeg minnes at Aftenbladet dagen etter skrev: «Dette var en kamp ingen skulle ha tapt – dette var en seier for fotballen»!
Men i Grimstad lørdag var det ingen fotballkamp – det var en parodi som heldigvis omsider ble stanset.