Ventetida er over!

Onsdag kl. 19.00 smeller det! Da starter alvoret. Da ruller endelig lokalfotballen igjen. 

Ventetida er over, folkens! Nå skal det bli godt å komme i gang igjen. Det skal bli godt å sette seg til rette i et av setene på en iskald tribune, godt å stille seg opp langs sidelinja på en stadion uten tribune og godt å igjen få anledning til å argumentere for hvorfor i alle dager jeg skal bruke torsdagskveldene fremover på å dra til de eksotiske stedene Nærbø, Hommersåk og Bogafjell for å se fotball – fjerdedivisjons-fotball! – og ikke på å ta oppvasken, rydde i boden eller foreta meg andre trivielle ting en familiemann bør bruke torsdagskveldene sine på.

For selv om det har blitt spilt en masse treningskamper i vinter, både inne og ute, er det nå den virkelige moroa begynner. Det er nå fotballmillionærene på TV, de som leverer underholdning på løpende bånd, men også rokker med fotballens grunnleggende verdier, må vike for de glade amatører, de som representerer barndomsklubben din, lokalsamfunnet og nabolaget ditt. De som kanskje ikke leverer like stor underholdning til en hver tid, men til gjengjeld forvalter fotballens verdier på best mulig måte, og sørger for at verdens vakreste spill fortsatt har en god porsjon sjarm over seg. Det er nå hverdagsheltene skal skinne!



I garderobene rundt om sitter lagermedarbeidere, studenter og tømrerlærlinger. De snører skoene, noen utfører sine ritualer, og de gjør seg klare til å leve ut drømmen – i hvert fall en versjon av drømmen – i to ganger femogførr. Blant disse finner man unge jenter og gutter med ekstra mange sommerfugler i magen, håpefulle, forhåpentligvis er det akkurat denne sesongen de får sitt gjennombrudd på A-laget – kanskje det første skrittet på vei mot noe stort. I den andre enden av skalaen finner du spillere som har løpt ut på underlag av gras, grus og kunstgress så lenge at beina skriker etter en pensjonisttilværelse. Likevel pusher de seg – «bare én sesong til».

Det er nå man treffer dommere i full gang med å sjekke at bane og mål er i god nok stand, samtidig som de forbereder seg på haglebyger av ukvemsord fra under middels gode fotballspillere, undrer om det er verdt det og lurer på om VAR noen gang kommer til å bli aktuelt i lokalfotballen.

Det er nå de frivillige, engasjert ildsjeler, foreldre, de i kulissene, gjør kiosken klar til åpning, sørger for at hjørneflaggene er på plass og slår inn de siste spikrene i den splitter nye tribunen – selvsagt bygget utelukkende på dugnad. Det er nå speaker rensker strupen, børster støv av de samme gamle vitsene vi blir servert år etter år og sjekker at anlegget fortsatt skrus på med samme knapp som sist, mens publikum, som veldig ofte bare består av de som ikke har mulighet – eller unnskyldning god nok – til å slippe unna, siger på.

Det er nå patriotismen vekkes til live. Ikke den sinnsyke utgaven av patriotisme noen av oss har for Viking, Liverpool eller norske OL-deltakere som rasker med seg det som er av edelt metall i den fjerne østen, den som vekselvis gjør oss sprø, kvalm og euforisk. Men den man har for klubben man vokste opp i, laget som holder til like ved der man bor, drakten som nabogutten, niesen eller arvingen din trer på seg hver uke. Den som påvirker oss på et eller annet plan, ikke nødvendigvis i den grad at det går ut over humør og appetitt når det går dårlig, men den gir likevel en form for stolthet når det går bra – en tilhørighet som er god, og ikke minst viktig, å ha.

Det er nå man går rundt å grugleder seg til derbykamper som Ålgård – Frøyland, Midtbygdens – Staal, Nærbø – Varhaug og Vardeneset – Brodd. Knokkelkamper, som i verste fall ender med tap og litt drittslenging, men som regel ikke noe verre enn det. Og som på sitt beste sørger for folkefest med skyhøyt pølsesalg, stolthet og ikke minst skryterett.

Lokalfotballen er fantastisk på mange måter. Den bidrar med alt fra hverdagsmosjon til integreringsarbeid, og har et tilbud for alle – uansett nivå, situasjon og ønske. Blir det for høyt tempo for deg i femtedivisjon, kan du prøve deg i syvende. Er returløpene for drøye på stor bane, finnes 7-er fotball.

For å sitere Gjesdal FKs Daniel Eide Hansen: «Vi er et alternativ for absolutt alle som ønsker å spille fotball. Unge, «gamle», små, store, gode, dårlige, fra Dirdal eller fra Brasil.»

Kan du av en eller annen grunn ikke spille fotball, finnes det muligheter som oppmann, kampvert eller kanskje blogger. Poenget mitt er at det er rom for alle, i en eller annen posisjon, et eller annet sted, og det er det som gjør at lokalfotballen – breddefotballen – er så fantastisk. Det er det som på mange måter gjør den til selve sjela i spillet vi alle er så glad i.

Ventetida er over, folkens! Det er sesongstart. Vi er i gang!

Cup er cup.

åfkvbkcup

Noen lag har riktignok tjuvstartet. Frøyland viste muskler og banket Hundvåg 4-1 forrige onsdag, og Skjold tar imot Åkra til kamp i kveld, men majoriteten av de lokale klubbene som skal ut i kvalifisering til NM tar sine første avspark for sesongen i morgen.

På Sola tar hjemmelaget imot Randaberg, Klepp tar turen til Storhaug for å møte Brodd, i Sandnes blir det byderby mellom Lura og Riska, mens på Tau er det duket for et skikkelig lokaloppgjør når Staal gjester Midtbygden. Etter hva jeg har forstått blir det også åpning av ny tribune til denne kampen. Stas! Hinna får besøk av Kilane fra Kopervik, og Eiger tar imot Lyngdal 2 … neida, det er nok A-laget til Lyngdal som stiller til start i Hålå. Mange godbiter, uansett.

Av de totalt syv NM-kvalifiseringskamper som spilles i fylket onsdag, er det liten tvil om hvor undertegnede kommer til å stille seg i pølsekø. ÅFK mot VBK. Hjemsted mot bosted. Bedre kunne jeg ikke fått det, selv om det rent sportslig hadde vært mer gunstig for Ålgård å fått en annen motstander.



De to lagene delte divisjon og pulje i fjor, men skal i år spille på hvert sitt nivå. For første gang i historien er gutta fra Tasta høyere i seriesystemet enn gjengen fra Ålgård. De sortkledde forblir nemlig i fjerdedivisjon, mens Vardeneset skal få bryne seg på motstand i tredjedivisjon. Med andre ord bør gjestene være klare favoritter på Nye Ålgård stadion, men som Arne Scheie så fint sa det: «Cup er cup».

I fjor røk begge lagene ut i første kvalifiseringsrunde. Ålgård borte på Randaberg, etter et grusomt 5-1 tap, og Vardeneset borte mot opprykksrival Riska – som endte opp med cupfest mot Viking hjemme på Hommersåk.

Og det er nettopp Viking som er gulroten her. Skulle man ta seg forbi to kvalifiseringsrunder, kan man ende opp med De mørkeblå og en mulighet til å by opp til folkefest hjemme på Tasta eller Ålgård. Over 1200 tilskuere møtte opp da Viking gjestet Ålgård i cupen i 2015, mens over 1600 var til stede da Viking dro til Tasta og møte Vardeneset i 2016.

Full tribune da Viking gjestet Ålgård i 2015. Foto: Kirsten Håland/Gjesdalbuen

Det vil selvsagt også generere en del penger å trekke Bjarne Berntsens gutter opp av hatten i en eventuell første runde. Tar vi utgangspunkt i en billettpris på 150 kroner og ser på publikumstallene ovenfor, snakker vi jo om summer oppe i 200 000-kronersklassen. Med andre ord er det absolutt mye å spille om når dommer Ole-Petter Grindheim blåser i fløyta kl. 19.00 i morgen.

Vardeneset, som selvsagt ønsker å komme seg til første runde i cupen, har i stor grad greid å bevare spillergruppen fra i fjor. Noen har naturlig nok falt fra grunnet den økte reise- og treningsbelastningen opprykket medfører, men kontinuitet er utvilsomt en av VBKs mange styrker.

Laget hadde en imponerende sesong i fjor. De tapte kun for Riska (ett tap borte i cupen og ett tap hjemme i serien), og vant både 4. divisjon avdeling 2 og KM. Lagets udiskutable mål var nettopp å rykke opp, og nå venter belønningen, som er: Øystese, Førde, Sogndal 2, Varegg og flere andre godbiter fra Sogn og Hordaland – i tillegg til det som vel gjør alt verdt det: Brodd.

Heller ikke på Tasta er alle like overbevist om at det nye oppsettet i tredjedivisjon gjør klubber som VBK noe særlig bedre. Det stilles nå helt andre krav til ressurser, tidsbruk og økonomi, for det meste forbundet med reising, enn hva bydelsklubben er vant til. Men disse tingene er heller ikke noe de bruker tid på å irritere seg over. Tvert om. Ifølge lagets trener Richard Enge har spillerne vært enormt positive, og de gleder seg til å tilbringe mange lange lørdager sammen, og til å stifte bekjentskap med nye lag. Det er jo et veldig bra utgangspunkt for en spillergruppe som har en tøff sesong i møte.

Noen nye spiller får æren av å ikle seg den hvit- og rødstripete drakta i år. Eivind Meling kommer fra Vidar, Benjamin Pekmezovic fra Siddis, Henning Sviland fra Fogn, Stefan Ilic fra Serbia og Tobias Rød fra Madla. Fra egen junioravdeling kommer Jostein Gabrielsen opp.

Midtbanespiller, kaptein og hærfører, Mikal Hebnes Olsen har operert korsbåndet og blir dessverre ute i lang tid. Han scoret 19 ganger i serien forrige sesong, og er en spiller laget virkelig hadde hatt brukt for i det som antageligvis kommer til å bli en knallhard kamp for å unngå nedrykk. Men mest av alt er det selvsagt synd for spilleren selv. Olsen kommer likevel til å bidra rundt laget som tidligere, og forhåpentligvis kommer han sterkt tilbake også på banen med tiden.

Richard Enge om kampen:

«Kampene mot Ålgård blir som regel jevne. Alltid spennende og utfordrende å møte en gammel storhet med ny trener og nye spillere. Ser for meg at det første målet kan bli viktig, og at en dødball blir avgjørende.»

Gleder seg.

Når det kommer til Ålgård, så har spillerlogistikken til klubben vært svært interessant de seneste årene – på godt og vondt. Nok en gang har dessverre mange forlatt skuta, og hele 11 av 18 spillere fra troppen til siste seriekamp i fjor er borte. Men der man tidligere har hentet inn spillere fra alle kriker og kroker rundt om, har man nå stort sett hentet opp yngre spillere fra egen klubb, og supplert med blant andre noen Ålgård-gutter som har vært ute i den store verden (Sandnes og Bryne) i Vetle Birkedal og Marius Halvorsen. I tillegg har Samir Habibi (Klebe), Einar Øvstebø (Hana) og Gisle Skjæveland (Varhaug) kommet inn. Sistnevnte er fra Ålgård, var egentlig på vei til Gjesdal FK, men endte altså opp i ÅFK. 4. april kommer også danske Oliver Henneberg Bech opp til Solås.

Amir Habibi scoret to mål da lagene møttes på Tasta sommeren 2016. Han er den eneste fra den gang som fortsatt er i klubben. Foto: Lars Fisketjøn

Det blir utvilsomt et lokalt og ungt ÅFK-mannskap som mønstrer på denne sesongen. Bo Andersens filosofi harmonerer godt med det veivalget klubben har tatt om å fokusere mer på egne spillere fremover, og spillerutvikling blir nå prioritert foran en kjapp retur til tredjedivisjon. Hastverk er byttet ut med håndtverk. Laget har spilt flere treningskamper i vinter, med vekslende resultat og prestasjoner, og kom nettopp hjem fra et opphold i Spania hvor de blant annet nedsablet et sveitsisk tredjedivisjonslag. Til tross for at mye rutine og kvalitet har forsvunnet gjennom vinteren, er den nye Ålgård-treneren godt fornøyd med spillerne han råder over for øyeblikket. Han skriver i en epost til undetegnede at han har stor tro på dem, at de er positive og jobber steinhardt på trening.

Der Vardeneset har mange kontinuitetsbærere i laget, voksne, staute karer, er Ålgård rene guttelaget sammenlignet. Med unntak av én mann er flesteparten godt – til og med langt -under 25 år, og mange av gutta har så vidt vært innom junioravdelingen før de havnet i A-stallen. Dette er noe som selvsagt vil by på utfordringer gjennom en lang sesongen med tøff motstand, og det vil kreve mye av de spillerne som har litt erfaring å skilte med. Forhåpentligvis er det en offensiv, uredd og talentfull gjeng vi kommer til å bli kjent med på Stadion i år. Spørsmålet er hvilket nivå de greier levere, og om det er godt nok til å overleve i divisjonen.

Duellen

Steffen Klemetsen Jakobsen ble VBKs toppscorer i fjor, og blir helt sikkert en viktig mann for laget også i år. 24 mål på 19 kamper i serie og KM ble det i 2017, og den tidligere Randaberg-spilleren har fortsatt å score også i vinter. Putter med både hode og bena, i tillegg til å slenge litt med leppa. Helt klart en spiller Ålgård må unngå å slippe til for mye.

Skulle Jakobsen få muligheten foran mål, står Marius Halvorsen klar til gjøre sitt ytterste for å stoppe ham. Halvorsen fikk i fjor 12 kamper for Bryne sitt A-lag i andredivisjon og 9 for deres B-lag i tredjedivisjon, så man kan trygt si at denne karen er overkvalifisert til å vokte buret i fjerdedivisjon. Forhåpentligvis var klubbfølelsen sentral og troen på det som er på gang på Ålgård avgjørende da den talentfulle keeperen valgte å returnere til ÅFK. Det er hvert fall liten tvil rundt hvor viktig han blir – både mot VBK, i serien og for klubben generelt.

Marius Halvorsen blir meget viktig for ÅFK i år. Foto: Bjarte Espedokken

Tipset

Ålgård har fått kjørt seg kraftig mot det som i utgangspunktet har vært bedre motstandere denne vinteren, og lekker som en sil. 19 baklengs på 7 kamper gir en klar indikasjon på hvor skoen trykker, og det er her det må strammes opp skal angrepsvillige byaser stoppes.

VBK på sin side har greid seg bra i oppkjøringen og kun tapt mot divisjonskollega Viking 2, noe også Ålgård har gjort i vinter. Laget har scoret bra med mål og vært passe gjerrige bakover. Vardeneset har rutine, kontinuitet og et par spillere som er villige til å strekke seg langt for å sikre seieren, noe som veldig gjerne kan bli avgjørende skulle det bli en tett kamp.

Selv om det også lukter litt målfest, på Ålgårds bekostning, er det fullt mulig det unge hjemmelaget overrasker både meg og alle andre positivt, og det har tross alt skjedd langt større mirakler i fotball enn at Ålgård slår Vardeneset ut av cupen.

Jeg holder likevel en knapp på VBK, men tror ikke de får det så enkelt som divisjonsforskjellen, og det faktum at det er et relativt nykomponert ÅFK-lag, kan antyde. Frykter dog at unge Ålgård-spillere kan gå på en kollaps skulle det komme et tidlig mål eller to imot.

Bo Andersen, spillerne og undertegnede gleder seg til sesongstart, og jeg håper flere ålgårdsbuer gjør det samme og møter opp på Stadion i morgen kveld – selv om det kolliderer med semifinalen i den anerkjente Spinnericupen lengre inne i kommunen, hvor Ålgårds nest beste lag kjemper om finaleplass.

Scener man stort sett kun ser på Ruten i Sandnes en fredagskveld utspilte seg like før slutt forrige gang lagene møttes. Foto: Lars Fisketjøn/Gjesdalbuen

Lagenes treningskamper i vinter:

Thusis (sveitsisk 3. div) – ÅFK 0-6

Sola – ÅFK 5-3

ÅFK – Bryne II 4-4

Madla – ÅFK 5-1

Klepp – ÅFK 2-3

ÅFK – Viking II 0-3

ÅFK – Hinna 1-2

 

VBK – Viking II 3-4

VBK – Valen 6-0

VBK – Randaberg 1-1

Buøy – VBK 0-3

VBK – Vidar 1-1

Tidligere møter:

VBK – ÅFK 3-2 (2017, serie)

ÅFK – VBK 1-1 (2017, serie)

ÅFK – VBK 1-0 (2016, serie)

VBK – ÅFK 0-3 (2016, serie)

ÅFK – VBK 0-1 (2002, NM-kvalifisering, 1. runde)

 

 

32 år, bor i Stavanger, jobber i Maersk Drilling. Musikk- og fotballidiot fra Ålgård. Over gjennomsnittlig glad i Viking og Ålgård, men tukter gjerne de han elsker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Til toppen