Slik havnet Bryne i krise – og litt om Sandnes Ulf

Fotballsesongen 2016 er mer eller mindre halvspilt for de ulike lagene i Rogaland. De neste dagene skal jeg plukker ut overraskelser, skuffelser, godsaker og nedturer. I dag tar jeg for meg Bryne og Sandnes Ulf.

 

Foto: Trude Håland / Jærbladet.
Foto: Trude Håland / Jærbladet.

Alt har gått galt i Bryne
Da årets sesong begynte som den forrige sluttet, med svake prestasjoner og uteblivende resultater, måtte Bryne-ledelsen ta drastiske grep dersom det skulle være håp om å beholde plassen i Obosligaen. Derfor ble Gaute Larsen fjernet i pinsen, etter én seier, tre uavgjort og tre tap på de sju første seriekampene, samt exit i cupen for Vidar på Lassa. Lagets prestasjoner og resultater under Larsens ledelse hadde over lang tid pekt i feil retning, og det var ikke lenger noen klare tegn på at han var rett mann til å snu trenden. Til Larsens forsvar må det sies at et økonomisjokk ved utgangen av 2014, da klubbledelsen først ved kalenderårets slutt oppdaget at de styrte mot et underskudd på 2,4 millioner, snudde Sandnes-mannens forutsetninger for å være Bryne-trener fullstendig på hodet. Men selv med begrensede midler rådde han over et lag som burde prestert langt bedre i fjor og i forfjor.

Selv om det hadde vært rusje en stund, og klubben ikke var i posisjon til å kjempe om noe opprykkskvalik, begynte den virkelige nedturen da Bryne solgte Viljar Vevatne og Henrik Breimyr i fjor sommer. Derfra og ut dalte Bryne nedover på tabellen, men unngikk nedrykk i sluttminuttene av siste serierunde. Med Anders Kristiansen, Sabri Khattab og Jon-Helge Tveita ut i vinter, var plutselig fem av Larsens mest betrodde menn borte i løpet av et halvår.

Det var svak klubbledelse som førte Bryne inn i et økonomisk uføre, og som igjen hindret spillerkjøp og framtvang spillersalg, og dermed satte Gaute Larsens spillertropp langt tilbake sportslig. Da kan man forstå om Larsen føler det bittert at det var han som måtte gå, og ikke noen over ham. Jeg tror nok det likevel var rett å ofre Larsen. Etter hvert som resultatene uteble framsto han rådvill både i laguttak og svar til pressen. Han repeterte seg selv da han hver fredag snakket om gode treningsuker, og hver mandag snakket om et godt oppvaskmøte. Til slutt nådde han ikke hjem verken hos spillere, publikum eller sponsorer. Men blant den treenigheten som styrte Bryne på det tidspunktet mener jeg bestemt at flere burde vurdert å benytte pinsen til å stige av.

Berntsens vanskelige uker
Tabbe nummer to var å ansette Alf-Ingve Berntsen på dette tidspunktet. Dette var en ansettelse som først ble vedtatt etter en drakamp. Sterke krefter i klubben ønsket å gi Ole Hjelmhaug jobben allerede da, men Bryne gikk for Berntsen. Under helt andre forutsetninger kunne Bjarne Berntsens bror vært en perfekt Bryne-trener. Han er en av landets mest anerkjente ungdomstrenere, og har reist land og strand for å fortelle andre fotballtrenere og klubbledere hvordan han har fostret opp en generasjon Bryne-unger helt fra de var små til å banke på A-lagsdøren i dag. Å utvikle et ungt A-lag, og løfte dem stein for stein, ville vært en perfekt oppgave for Berntsen. For eksempel å gjenreise Bryne fra 2. divisjon etter et eventuelt nedrykk. Men han mangler skikkelig A-lagserfaring, hvert fall på dette nivået, og med fasit i hånd er det enkelt å konkludere som Berntsen indirekte gjorde selv; dette var han ikke moden for.

Men det var heller ikke slik at han fikk en enkel reise. At det allerede var sterke krefter i klubben som heller ønsket Hjelmhaug, ga ham ikke noe godt utgangspunkt. Ei heller at hans assistent Hjelmhaug like etter ansettelsen gikk ut i media og sa at han selv ville hatt jobben da Berntsen fikk den. Samme Hjelmhaug skrev ny fireårskontrakt med Bryne bare en måned senere. Hvordan kan Berntsen ha tolket det?

I garderoben var det heller ikke enkelt for Berntsen å bli hørt. Sportslig sto han med lort til livet allerede fra første dag. Og det skulle ikke bli bedre. To døgn etter han ble ansatt skulle laget spille første kamp, og da manglet lagets faste kaptein Bjørnar Holmvik. Dermed fikk Krister Wemberg kapteinsbindet. Så var Holmvik tilbake på banen mot Kristiansund i Berntsens andre kamp, og var da kaptein. I dagene mellom Kristiansund-kampen 22. mai og bortekampen mot Strømmen sju dager senere, skjedde det imidlertid noe. En uenighet endte med at Oddbjørn Skartun plutselig overtok kapteinsbindet fra Strømmen-kampen og ut Berntsens trenerperiode. Derfra og ut hadde aldri Berntsen tillit hos flere av de etablerte spillerne, noe han også indirekte erkjente i sitt avskjedsbrev. Følelsen av at deler av spillergruppen, og da noen av de viktigste spillerne, ikke drar i samme retning som en selv må være forferdelig for en trener. Derfor trakk Alf-Ingve Berntsen seg etter kun ni kamper.

Ole Fønix Hjelmhaug
Og da dukket selvsagt Ole Hjelmhaug opp. Er han mannen som kan redde Bryne? Jeg tviler sterkt. Jeg tror ikke assistenten til de tre foregående fiaskotrenerne har de sterkeste kortene. Må ikke Hjelmhaug ta sin del av ansvaret for at A-laget har underprestert med ham i trenerapparatet? Og er det ikke rart at mannen som ved pinsetider ikke ble vurdert som den beste kandidaten til jobben, plutselig skal være en redningsmann. Bryne hadde trengt en etablert trener som har stått i stormen tidligere, og kommer med en klar spilleplan. Arne Erlandsen, Asle Andersen, Mons Ivar Mjelde eller Per Joar Hansen – for eksempel. Det har klubben selvsagt ikke råd til all den tid økonomien allerede er anstrengt, og Gaute Larsen fremdeles står på lønningslisten ut året.

Etter dette sirkuset, med tre hovedtrenere, to assistenttrenere, fire ulike kapteiner, skakkjørt økonomi og intern maktkamp spørs det om ikke flere i klubbens ledelse burde vurdere sine jobber og verv, slik Berntsen var moden nok til å gjøre da han innså at han ikke klare gjennomføre den jobben han var satt til på godt nok vis.

Rød solnedgang eller lyseblå himmel?
Alt er heldigvis ikke beksvart på Jæren. Alf-Ingve Berntsen, Even Sel og flere andre i klubbens ungdomsapparat har gjort en formidabel jobb med å utvikle unge, talentfulle spillere. Det kommer nå opp et stort kull med spennende gutter. De utgjør klubbens framtid, men de hadde nok hatt fordel av å få vokse seg store i et toppidrettsmiljø med litt mer ro og litt mindre kaos.

Magnus Retsius Grødem (17) fikk sitt gjennombrudd i Obosligaen i fjor, og har fått mye spilletid i år. Erling Braut Håland (16) har fått ni kamper i år, og selv om han ikke har slått gjennom for fullt, har han hvert fall vist i glimt hvilket gigantisk talent han er. Bryne har allerede sendt et annet stortalent, Tord Johnsen Salte (17), til Lyon, og det blir spennende å se hvor lenge klubben kan beholde de to som er igjen. I tillegg til disse to, som garantert blir store fotballspillere, har klubben også en rekke lovende unggutter i kategorien for spillere som kan slå ut i full blomst. G18-landslagskeeper Marius Halvorsen (18) som kom fra 2. divisjonsspill i Ålgård foran fjoråret, Sondre Norheim (19) som har vært innom Viking og aldersbestemte landslag, Sander Ystanes (18) som har tre Obosliga-innhopp i år, Jonatan Braut Brunes (15) som har fått ett innhopp og Alf-Ingve Berntsens sønn, Adrian (17), for å nevne et knippe.

De trenger nok noen år på å bli etablerte Bryne-spillere, hvert fall noen av dem, men dette ser unektelig meget lovende ut for framtiden. Jeg vil imidlertid ikke være med på påstander i nærheten av at Bryne vil ha godt av å rykke ned. Da forsvinner nok mange av de beste spillerne, og mange av de største talentene. Bryne kan måtte bruke mange år på å komme tilbake i toppen av Obosligaen, men veien blir ekstra lang om de må starte i 2. divisjon i 2017. Moss og HamKam er to eksempler som dukker opp i hodet mitt. Akkurat nå ligger Bryne aller sist i Obosligaen etter to seirer og fem uavgjort på 17 kamper. Selv om Marius Helle har kommet inn fra Sandnes Ulf, og Marius Lode er tilbake fra dopingdommen som har holdt ham utenfor hele sesongen, ser det tøft ut. En ekstremt kynisk og enkel spillestil, voldsom arbeidsinnsats, god defensiv organisering og sette sin lit til Oddbjørn Skartun offensivt – kan være redningen. Jeg tror vi får se mange av de eldste spillerne i troppen på banen i høst, og at ungguttene kommer i andre rekke. Det kan være sunt foreløpig. Neste år er det kun tre lag som rykker ned, noe som letter litt av presset i bunn av tabellen. Og bak førstelagsspillerne kommer det altså opp en ungdomsrekke som er meget spennende. Så dersom Hjelmhaug og hans assistent, trenertalentet Even Sel, mot formodning skulle klare å berge dette – ser himmelen av alle ting lyseblå ut for Bryne.

Vårens beste spiller: Oddbjørn Skartun. 8 mål på 15 kamper for det desiderte bunnlaget er meget sterkt. Kan score på alle mulige måter, og til tross for endel småskader har han knapt gjort annet enn å bøtte inn mål for Bryne siden han kom til klubben. Er ønsket hvert fall av Kristiansund, og kan også være aktuell for Tippeliga-klubber når kontrakten går ut etter sesongen.

Overraskelsen: Sondre Norheim. Så ukomfortabel ut da han kom fra Viking i fjor sommer, og jeg lot meg ikke imponere av det han presterte for Bryne 2 i 3. divisjon. I år synes jeg han har vært solid, især om man tar forutsetningene i betraktning. Èn mot én defensivt er han bunnsolid. Har tegnet bra i ungdomsår, og nå har han tatt steget inn i voksenfotballen.

Skuffelsen: Patrick Byskata. Her var det mange å ta av, gitt. Byskata var én av fire spillere som ble hentet inn foran denne sesongen, og skulle bli den nye midtbanesjefen. Har vært benket ved flere anledninger i år, og står kun med 11 kamper fra start. De gangene han har spilt har han heller ikke vist stort mer enn de EIK-spillerne Bryne vraket og sendte tilbake til 2. divisjon for noen få sesonger siden.

 

Foto: Ole Aarre / Sandnesposten.
Foto: Ole Aarre / Sandnesposten.

Nå må det gnistre av Sandnes Ulf-stjernene
Etter 17 av 30 kamper ligger Sandnes Ulf på den andre av fire kvalifiseringsplasser med sju seirer, fire uavgjort og 15 poeng. Isolert sett er det ingenting galt i at en klubb som Sandnes Ulf ligger som nummer fem i Obosligaen. Øvre halvdel av nivå to vil være et passende nivå for en ung klubb fra en by som inntil for få år siden har vært fullstendig blottet for fotballkultur.

At det likevel ikke kan vurderes som godt nok skyldes den magre poengfangsten målt opp mot det solide mannskapet Bengt Sæternes rår over. Den lange veien opp til direkte opprykksplass (ti poeng til Sandefjord tross at hvalfangerne står med to strake tap), og den korte veien nedover på tabellen (ett poeng til Ranheim på tiendeplass) forteller at Sandnes Ulf har underprestert i vår. Før årets sesong ble det hentet inn fire spillere av topp Obosliga-kvalitet i Bojan Zajic, Vidar Nisja, Steinthor Thorsteinsson og Eirik Schulze – samt meget solide Jørgen Olsen Øveraas fra Ranheim. Og det til et lag som på papiret allerede var sterkt. Da er det rett og slett for dårlig det som har blitt prestert.

Sandnes Ulfs to hovedproblem
Slik jeg ser det har Sandnes Ulf to hovedproblem; 1) keeper Saku-Pekka Sahlgren ble hentet fra benken i finske HJK Helsinki, men har ikke vært i nærheten av å bli den matchvinneren Hannes Halldorsson var. Han har gjort et par store tabber, og vært direkte skyld i poengtap. I tillegg har han en uryddig stil som sprer usikkerhet foran ham i banen. De taktiske vurderingene er ikke gode nok.

2) Bengt Sæternes sliter tydelig med å få det beste utav enkeltspillere, og dermed og det beste utav laget. Ser man bort fra keeperplassen, og kanskje setter et lite minustegn ved stopperne, har Ulf-treneren det som skal til for å skape et nærmest uslåelig topplag. Likevel har han foreløpig kun klart å få fram et brukbart lag. Det er Sæternes sitt ansvar at dette laget begynner å fungere hver uke, og ikke bare en gang innimellom. Nå er Viljar Vevatne hentet inn fra Brann, og med hans arbeidsinnsats og smittende vinnervilje kan det være en klok signering. Ut har gått Marius Helle, som nå skal spille i Bryne. Vegard Skjørestad og Niklas Sandberg er to lovende unggutter som ikke har fått nok spilletid i vår, og nå søker matching i 2. divisjon på lån hos henholdsvis Vidar og Nest Sotra. Det blir spennende å se hva som skjer med klubbens øvrige unggutter. Både Axel Kryger, Andreas Dybevik, Vegard Aasen og Abdi Huka har snust på spill i Obosligaen, men i likhet med Skjørestad og Sandberg har de ikke klart å spille seg til fast plass i det stjernespekkede mannskapet, og vurderer nok sine muligheter for framtiden utover høsten. Kryger er nok den som bør være nærmest laget, men ifølge tidligere artikkel i Sandnesposten for kort tid siden kan han også fort være den første som forsvinner ut dørene på Trones. Allerede når høstsesongen starter borte mot Jerv søndag får vi en pekepinn på hvor han står i Bengt Sæternes sin kabal. Med Nikolai Geertsen ute, bør dette være Lura-guttens mulighet til å få en kamp fra start, men både Viljar Vevatne og Kenneth Sola er utfordrere. Vrakes Kryger her sender Sæternes et signal man vanskelig kan feiltolke.

Jeg mener ingenting annet enn opprykk er godt nok for Sandnes Ulf, og heldigvis er de fremdeles i posisjon til å klare det. Kanskje trengte stjernegalleriet et halvår på å finne rytmen sammen, og i så fall kan man se fram til mange flotte stunder på Sandnes stadion i høst. Så får vi inderlig håpe at den meget gode ungdomsrekken klubben besitter, også får muligheten til å vise seg fram – og da eventuelt viser seg tilliten verdig.

Vårens beste spiller: Pontus Engblom. Umulig å komme utenom med sine 13 scoringer på 17 kamper i et lag som tidvis har manglet sting offensivt. Er alltid en trussel for motstanderne, og uhyre viktig for Sandnes Ulf. Det blir ofte sagt om gode fotballag som underpresterer at det eneste de mangler er en spiss som scorer mål, men for de lyseblå kan det nesten virke som Engbloms målgaranti har blitt en hvilepute for mange av de andre offensive stjernene.

Overraskelsen: Aksel Berget Skjølsvik. Mine aller første oppdagelser omkring Berget Skjølsvik var som målfarlig midtbanespiller da han slo gjennom for Molde under Kjell Jonevret (sju mål på 22 starter fra 2008 til 2010). Gjennom hele hans smått legendariske Sandnes Ulf-karriere har han imidlertid vist seg best fram som straffeskytter, løpssterkt rivjern og duellsterk hissigpropp. I år har han imidlertid figurert i en rolle like bak spissen, og da han etter fire serierunder hadde levert to aldeles strålende målgivende pasninger, samt flere nøkkelpasninger forøvrig, så han plutselig ut som den fødte hovmester også. Nå har det riktignok ikke blitt flere assister på 29-åringen som har varslet at han legger opp etter sesongen, men dette har vært den største positive overraskelsen i et lag der de fleste har prestert som forventet eller svakere. Kan også trekke fram høyreback Jørgen Olsen Øveraas som kom fra Ranheim før sesongen, og har levert stødig og godt backspill i hver kamp. Eller Bojan Zajic som er en kunstner med ball, men det kan knappest kalle noen overraskelse for dem som har fulgt med på norsk fotball.

Skuffelsen: Vidar Nisja. Flere å velge mellom, men jærbuen har skuffet meg mest. To scoringer og én assist på 14 kamper er langt mindre enn jeg forventet. Etter å ha vært i en slags utfordrerposisjon gjennom hele sin åtte år lange Viking-karriere har ikke Nisja taklet overgangen til å bli en leder i sitt nye lag. Tallenes tale er én ting, men manglende evne til å dominere kamper, gå foran og dra med seg langt mindre meritterte lagkamerater har vært like skuffende. Må opp flere hakk i høst.

 

Kommentarer

kommentarer

2 comments

  1. Veldig bra blogg 🙂 styre i bryne er helt ute å kjører. » gir » bort gode spillere, klarer ikke å finne hovedsponsor???? Men d klarer alle andre. Klarer bare å skrive et års kontrakt me spillerne. Gir hjelmhaug 4 års kontrakt før de har hovedtrener???? Stakkars berntsen som også føler skyld nå!!!! Har kun sett daglig leder ordne me » er me videre» golfklubber og småsjapper…d blir d mye av….

  2. Meget bra innlegg. Noe av det beste jeg har lest på lange tider. Jeg tror det eneste som duger nå er en ultrakynisk spillestil. Gi blaffen i alt som heter underholdning. Nå handler det KUN om å vinne!! Håpet er ikke spesielt stort, men det finnes et lite halmstrå å klamre seg til. Seier i morgen, og noen andre resultater går vår vei, f.eks. uavgjort mellom Ull/Kisa og Raufoss og tap for FFK og Hødd er det et berettiget håp. La oss håpe at Vår Herre er kledd i rødt og hvitt i tiden som kommer. HEIA BRYNE!!!

Legg inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *