«Så var det dette med tillit, gangsyn og speilbildet, da.»

På lørdag tok jeg turen til Hommersåk for å se Riska – Ålgård. Utfallet av denne kampen overrasket nok ikke mange. Det ble 3-1 til hjemmelaget, og med det levde håpet deres om opprykk i nøyaktig én time til. Det som derimot overrasket – eller nærmest sjokkerte – mange av oss, var nyheten som sprakk etter kampen.

For faktisk før kampen i det hele tatt var ferdigspilt, gikk ÅFK ut med en pressemelding hvor de informerte om at lagets to hovedtrenere, Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø, var ferdige etter sesongen, og den tidligere Viking-keeperen og Vaulen- og SIF-treneren, Bo Andersen, kommer inn. Spillergruppa og de to nåværende trenerne hadde blitt informert torsdag i forveien.

Man kan jo undre seg over om ordet timing noen gang streifet styret i klubben. Det er altså én uke igjen av sesongen, hadde det vært krise å vente til etter siste kamp – i hvert fall vente med pressemeldingen til den pågående kampen mot Riska var ferdigspilt?

Men den noe dårlige timing blir bare en bagatell i denne sammenhengen. Det er tillit, respekt og vurderingsevne, eller mangel på sådan, som stjeler overskriften her.

Ny kurs.

Etter sesongen og det påfølgende nedrykket i fjor, bestemte klubben seg for å stake ut en ny kurs for A-laget. Bort skulle utgifter til spillerlønninger og folk som kun lot seg motivere av den slags. Inn skulle spillere som oppriktig ønsket å være i ÅFK, og som var villige til å ta i et tak for en klubb som lå nede – og helst skulle det være spillere med en lokal tilhørighet. Så godt som et helt lag forsvant, inkludert hovedtrener og spillerutvikler Geir Midtsian, noe som vel sier det meste om hvordan tingene var. Treneransvaret ble gitt til de to lokale spillerne, Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø.

Uten å i detalj kjenne til nøyaktig hvordan tilstanden til alle lag i 4.divisjon avdeling 2 var før sesongen, vil jeg anta at få – om noen – lag sto ovenfor tilsvarende utfordring som Ålgård. Da sesongoppkjøringen skulle begynne like etter nyttår, rådet de to nyansatte trenerne over en tropp bestående av seks spillere – det var inkludert de to trenerne.

Jobben med å skrape sammen spillere, unge som gamle, ble gjort. Og inn kom folk fra Figgjo, C-laget (hobbylaget på Ålgård), juniorlaget og ikke minst pensjonisttilværelsen. Oppkjøringen, som ble utsatt som følger av den prekære situasjonen, ble så preget av tap etter tap, og med tiden også en soleklar cup-exit på Randaberg samt tap hjemme i serieåpningen mot Skjold.

Angsten for enda et nedrykk, det som da hadde blitt det tredje på fire år på den nye stadion, kom snikende. Og kanskje var det allerede da tanken på en ny trener ble sådd hos styret?

Men laget og de to trenerne greide å snu den vonde trenden. Og sakte, men sikkert har de tatt poeng etter poeng utover sesongen. Noen smeller har det blitt i løpet av året – man glemmer ikke kampene mot Nærbø og Åkra så lett. Men ser vi på høstsesongen, så er det kun de fire topplagene som har tatt flere poeng enn Ålgård – noe som i de aller fleste øyne blir sett på som gode tegn på utvikling.

Unge lokale spillere, med et par innslag utenfra, har bidratt til at Ålgård har innfridd årets målsetting om å unngå nedrykk, og strengt tatt styrt unna med klar margin. Og dette altså ledet av to lokale, forholdsvis unge, og urutinerte karer med et brennende ønske om å levere for klubben i sitt hjerte.

Min oppfatning av det hele, basert på forutsetninger, målsetting og utviklingen vi har sett, er at Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø har gjort en mer enn godkjent jobb denne sesongen, og burde fått fortsatt – skulle ønske om å fortsette være tilstede.

Styret.

Men for styret har altså ikke dette vært godt nok. Man kan si hva man vil, men hvis noe som virker byttes ut, så er det et tegn på at man er misfornøyd med et eller annet.

At Ålgård har vært på utkikk etter en trener- og spillerutvikler til å erstatte Geir Midtsian, har ikke vært en hemmelighet. Og at de nå får en hovedtrener for A-laget som også kommer til å fungere som dette, er sett med styrets øyne meget bra. En «totalløsning med Bo til gavn for hele klubben», som de selv sier. Og bare for å ha det sagt: Dette handler for undertegnede om A-laget, ikke resten av klubben og stillingen som trener- og spillerutvikler. Den stillingen er meget sentral og avgjørende for den veien klubben ønsker å ta. Men det må i mine øyne ikke være en totalløsning. Det er ikke nødt til å være en kombinert stilling.

Men på en annen side er det vel nærliggende å tro at Bo Andersen aldri hadde vært aktuell til stillingen som trener- og spillerutvikler hvis ikke hovedansvaret for A-laget hadde ligget i potten. Det er helt greit. Men der burde styret ha vurdert det slik at det er bedre å hoppe av, de burde ha våget å satse på sine egne.

Styret har selv innsett, og skriver også i pressemeldingen, at det kan virke noe rart at ikke Ravndal og Fjeldsbø får fortsette tatt det de har levert i betraktning. Tja, rart? Personlig synes jeg dette viser en total mangel på gangsyn og øye for det større bildet. Men det er mulig det er vanskelig å se forbi det tilsmussede speilet, og hva de enn måtte se der.

At fotball er en kynisk bransje, er det heller ikke tvil om. At de to trenerne nå innser at de kanskje har vært litt naive i sin tro på deres «standing» i klubben, får de bare ta med seg som god lærdom. Men, når det er sagt, så snakker vi her om Ålgård fotballklubb, ikke den skadeskutte millionbutikken i Jåttå, eller for å dra det enda lengre; en europeisk storklubb. Om tilliten ikke var der, og totalløsningen med Bo Andersen var for god til å la passere, så har i hvert fall både Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø gjort seg fortjent til en verdig avskjed. Skal man tro spillerne, og ikke minst Fjeldsbø selv, så er det på ingen måte det som har skjedd.

Ifølge det åpne brevet til Fjeldsbø som ble publisert i Gjesdalbuen, fikk de to trenerne «grønt lys med tanke på å fortsette», og det ble gitt uttrykk for at de var ønsket med videre så sent som i starten på september. Da de så, halvannen måned senere, fikk kontrabeskjed og ble informert om at det har blitt ansatt en ny trener, føler de seg selvsagt ført bak lyset. Man kan jo spør seg selv hvor lenge styret, konkret, har jobbet med dette mens Ravndal og Fjeldsbø har purret på en avklaring angående neste sesong. Eller hvis dette har skjedd fort, og er noe som har dukket opp relativt nylig: Hvor godt har det blitt vurdert?

Om styret i klubben fortsatt ligger å vaker i etterdønningene av drømmen om spill i Obos-ligaen, og at de i så tilfelle føler seg nødt til å ta såpass drastiske grep, tviler jeg egentlig sterkt på. Om de er litt mer edruelige, men fortsatt lever i en verden hvor Ålgård hører hjemme i 2.divisjon, kan jeg heller aldri tenke meg. Men legger man disse gamle «spøkelsene» sammen med det som skjer nå, kan man jo saktens spekulere.

Tillit.

Man skal ikke lengre enn til lørdagens motstander, Riska, før man finner en ung trener som har hatt suksess etter lignende utfordringer som i ÅFK. Simen Egeland tok over et lag i fjerdedivisjon, nærmest uten spillere, i 2010, og ledet dem til opprykk i 2014. I fjor ble det, som med Ålgård, nedrykk. Men Egeland var nær ved å lede Riska rett opp igjen i år. Dette er et godt eksempel på at man kan finne de rette typene i egne rekker og med det oppnå en suksess som smaker mye bedre enn den «kjøpte». Selv om det selvsagt er altfor tidlig å si, så kunne det se ut som at også ÅFK hadde funnet «gull» i egne rekker. Men så var det dette med tillit, gangsyn og speilbildet, da.

Alle piler pekte før sesongen i en retning som tilsa at klubben hadde tatt innover seg situasjonen de befant seg i. Neste år kan laget havne i pulje med nyopprykkede Bogafjell. Bogafjell, et byggefelt på Sandnes som for det meste har blitt satt opp av tømrere fra Ålgård. Det er der klubben er nå, uavhengig av hva enn styret – og resten av folket på Ålgård, for den saks skyld – måtte tro. Det vil ta tid å bygge opp igjen det som en gang var, hvis det i det hele tatt er mulig. Den tiden burde klubben ha brukt på sine egne, de som er ÅFK og som attpåtil leverer.

Man kan jo også lure på hvilken tillit styret besitter oppi alt dette. Med en slik vurderingsevne og påfølgende handlingsmåte, hvor tynnslitt kan tilliten bli før den ryker også på toppen ?

Men, for all del, styret i ÅFK vet nok hva de driver med. Dette er forhåpentligvis en nøye gjennomtenkt ansettelse. Og jeg tviler ikke på at de kun ønsker det aller beste for klubben – det må være sagt.

Hva nå?

Det rotet som nå dessverre er stelt i stand, blir det som møter Bo Andersen når han starter i sin nye jobb. Det vil nok dempe seg, og han ble nok på ingen måte lovet å komme til dekket bord. Men han hadde nok heller ikke regnet med å måtte ta del i oppvasken før han kunne begynne å tilberede laget inn mot neste sesong.

Det blir spennende å se hva som kommer til å skje med spillerne. De som Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø har hentet, altså de aller fleste som nå danner troppen til ÅFK. Hva kommer de til å gjøre?

En del av dem blir nok i A-stallen, noen blir en del av C-laget igjen og noen slutter nok helt. At det kommer inn en del spillere som ikke er fra Ålgård, må man regne med.

Når hjertet banker sort og grønt.

For meg, en som kun har sett laget på avstand de siste årene og som ikke har fulgt dem like tett som i år på lenge, så var de grepene som ble tatt før denne sesongen utrolig spennende. Det ga liksom en ny giv. Spesielt fra et – kall det gjerne – supporterperspektiv. Det ga meg personlig motivasjon til å se det meste av kamper som laget har spilt på denne siden av fjorden, og det ga faktisk inspirasjon til å begynne å blogge (!) – om ÅFK, altså. Litt av det gamle engasjementet var i ferd med å komme tilbake. Det har vært gøy å gå på stadion igjen.

For det er trist når folk i bygda mister troen, og enda verre; ikke har noe til overs for klubben. Vi har sett det skje før, og veien dit igjen er kort. Mange har for så vidt ikke blitt med på flyttelasset til Solås heller.

Derfor svir det ekstra mye når dette skjer, nå. Akkurat når det så ut til at klubben var i ferd med å komme seg på beina igjen, kommer altså en grisetakling fra styret sin side som selv Gunnar Valsson hadde blitt spak av. Det er mulig styret er på ball, men det er heller ingen tvil om at dette er farlig spill.

Takk for i år.

På lørdag spilles årets siste kamp. For mange, både publikum, spillere og trenere, blir det nok også det siste besøket på Stadion på en stund. Forhåpentligvis gjør vinterpausen godt.

For min del er det bare å sende en stor takk i retning Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø. De to har gjort en solid jobb for klubben i år  – i mange år, for å være helt korrekt – og har bidratt til den mest spennende og interessante sesongen i klubben på årevis. Etter min mening.

Til styret…vel…lykke til, og god bedring!

 

Legg inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *