Noen å hate

Mye står på spill når regionens to mest meritterte klubber barker sammen i cupen på onsdag. Bryne tar imot Viking, og i den grad man kan kalle noe for et hatoppgjør i norsk fotball, må dette absolutt regnes som nettopp det.

Laget fra Jæren har hatt full kontroll på De mørkeblå i årevis, og Viking har faktisk ikke slått Bryne i et tellende oppgjør på hele 15 år. Da lagene møttes til treningskamp i Randaberg Arena i vinter, endte det også med seier til Jærens superlag.

Nå får nok være nok! Det er på tide at Viking tar seg sammen og viser hvem som er storebror i regionen. Det er på tide å gjenvinne æren!

LRM_EXPORT_20180204_011411.jpg
(Kaptein Viljar Vevatne og Viking hadde store problemer med Bryne i januar. Jærlaget vant 3-0 i Randaberg Arena. Foto: Dag Atle Svendsen)

«Er det ikke deilig å ha noen å hate», synger Raga Rockers. Jo! Og ikke bare i politikken. I fotball ser jeg nesten på det som en nødvendighet.

I TV-serien Heimebane som ruller og går på NRK i disse dager, omtaler folkene rundt den fiktive klubben Varg sin argeste rival som «Jævla Aalesund». For meg har det alltid vært Jævla Bryne.

Jeg har aldri hatt noe imot plassen, byen, som de fikk status som i 2001, samme år Viking forøvrig fikk status som norgesmester for femte gang. Og det finnes nok av bra folk som kommer derfra – mange av dem har riktignok pakket sammen og flyttet bort.

Men så var det denne jævla fotballklubben deres, da.

Jeg husker da jeg som åtte-niåring dro til Bryne for å spille kamp med Ålgård FK. Utstyrt med bolleklipp, fotballnikkers og tettsittende drakter, som sikkert hadde sirkulert blant lag i klubben siden det glade 80-tall, ble vi sendt hjem i skam.

For på grusflekken hvor det nå ligger en fotballhall ble vi skutt i filler, slått tunnel på, finta over jernbanelinja, ja rett og slett herjet med og ydmyket hver eneste gang. De eide oss både i ferdigheter og fysikk. Gud, hvor jeg hatet dem.

Som småguttespiller, også for Ålgård, husker jeg fadesen på Bryne stadion. Kretsfinalen vi hadde karret oss til endte i stortap. Som venstreback, den naturlige posisjonen for en som ble sett på som ubrukelig i fotballsko, ble jeg snurret rundt med så mange ganger at jeg faktisk ikke husker hva stillingen til slutt ble. Hatet vokste.

Bare det å være underlegen en motstander er kanskje en litt flåsete grunn til å legge en hel klubb for hat. Akkurat det havner vel mer i kategorien mindreverdighetskomplekser. Men det var kanskje noe med måten vi ble ydmyket på, de patroniserende, hovmodige glisene Bryne-spillerne gikk av banen med etter å ha lekt med oss.

Og så var det heller ikke kun disse sårene i egen karrière som la grunnlaget for de noe anstrengte følelsene jeg har for Bryne, heller.

Viking på maden
Med en far som er født og oppvokst i Stavanger, med «Viking på maden» og en drøss med seriemesterskap i minnebanken, var jeg bare nødt til å bli arvelig belastet. Min far ga meg Viking i gave, og med på kjøpet fikk jeg en nemisis i Bryne. Så enkelt som det.

I tillegg til dette var Bryne utvilsomt den klart største rivalen De mørkeblå hadde i min første – og eneste – storhetstid på Stadion. I årene som formet meg som supporter, Benny-årene (versjon 2.0), var kampene, rivaleriet, hatet mot Bryne, noe som sto sterkt.

Jeg gikk i klasse med en på den tida som holdt med de røde, vi diskuterte alt som omhandlet de to klubbene. Det verste var da diskusjonen gikk så langt at vi endte opp med å krangle om hvilken klubb som hadde den beste gressmatta. Det resulterte etter hvert i at vi måtte dra til både Bryne- og Stavanger stadion for å sjekke. Jeg husker ikke utfallet, tviler på vi ble enige, men poenget er at det alltid var noe.

Og akkurat den tida der, tidlig på 2000-tallet, er nok mye av grunnen til at rivaleriet, prestisjen, hatet, henger så godt igjen hos meg den dag i dag.

Beryktet oppgjør
Jeg husker godt da Bryne rykket opp til Tippeligaen i 1999, samme år Ari Behn ga ut boken Trist som faen. Jeg var allerede blitt en ivrig stadiongjenger, og skulle endelig få oppleve de beryktede oppgjørene min far hadde fortalt meg om.

Kampene var mildt sagt intense. Fulle av forventninger, frykt, følelser som løp løpsk, folk, mål og medieoppslag. Det var mørkeblått mot rødt, by mot land, storebror mot lillebror og oljepenger mot jærsk drivkraft.

Nå skal det sies at det ikke bare var i Stavanger man kjøpte spillere. Langt fra alle som dro på seg Bryne-drakt på den tida har vokst opp på gård, for å si det sånn.

Uansett, «gøy på landet», sang vi, og akkurat det var det. Fem seire, to uavgjorte og ett tap på fire sesonger. Masse 3-0 seire, inkludert en cupfinale. Bryne var aldri en reel trussel, bare en poengdonor, slik vi så det. Og det var herlige tider!

Dere som ikke fikk oppleve disse kampene kan jo prøve å se for dere 10 000 mennesker inne på Bryne stadion. Samme stadion har i dag kun lov til å slippe inn 4000. Det var spinnvilt! Og trangt.

2003: Slik så Store Stå ut når Bryne møtte Viking til seriekamp høsten 2003. (ArkivTarjei Sel)
(Stappfullt på Bryne stadion i 2003. Foto: Tarjei Sel/Jærbladet)

Viking banket Bryne – ikke overraskende – 3-0 i første serierunde på Stavanger stadion i 2003. Kjell Inge Olsen hadde tatt over roret etter den legendariske Viking-treneren Benny Lennartsson, og fikk akkurat den starten han hadde håpet på. Likevel var det noe som ikke stemte for De mørkeblå denne sesongen.

27. juli tapte Viking 1-0 på Jæren, noe som vil si at på dette tidspunktet var Bryne regjerende «derbymester». Begynnelsen på en nedgangstid for Viking som enda ikke er forbi, var i gang. Samtidig rykket de røde ned. Og man kan vel trygt si de har strebet også på Jæren siden den gang.

Det skulle likevel ikke ta lang tid før første mulighet til å vinne tilbake æren skulle by seg.

Liten cupfinale
2004, året etter at Bryne hadde rykket ned, året da Viking flyttet fra Stavanger stadion, vinnerkultur og Kjell Inge Olsen til Viking stadion, et bilvrak og etter hvert Roy Hodgson, var det duket for fest.

Det var som en aldri så liten cupfinale, og kampen fikk en fantastisk innpakning da over 10 000 mennesker møtte opp i Jåttåvågen. 10 000! Ville tilstander til å være en kamp i tredje runde i cupen. Bordet var dekket. Men allerede under forretten ante vi som sto i mørkeblått at noe grusomt var i gjære, og middagen som ble servert var overhodet ikke den vi hadde bestilt.

Kampen blåses av og Bryne vinner 2-1. Den komplette ydmykelsen var et faktum. To tap på rad mot erkerivalen og en katastrofal innflyttingsfest. Ålgårdsbuen Espen Sola scoret vinnermålet, og etter kampslutt virket det som om hele jævla Jæren var sluppet ut av et fly og ned på Viking stadion. Det var folk i rødt overalt hvor jeg snudde meg, og som en illsint okse lot jeg meg provosere – heldigvis ikke nok til å stange ned noen.

Viking ender på en niendeplass i Tippeligaen dette året, men skuffelsen over hjemmetapet for Bryne verket mer. Når ville neste mulighet komme?

Årene gikk, og både Viking å Bryne slet i hver sin divisjon. I 2006 var Viking nær det som hadde vært den desidert største fadesen i nyere tider, i hvert fall frem til da. Kun en god porsjon Tom Nordli, og en guddommelig Peter Ijeh i aller siste serierunde, forhindret Viking fra å ende tredje sist i Tippeligaen – altså på en kvalikkplass med Bryne i potten!

Jeg er den dag i dag overbevist om at hvis Viking hadde satt seg selv i den situasjonen, så hadde det endt med at de to klubbene hadde byttet divisjon. Og hvem vet hvordan ting hadde sett ut forholdsmessig mellom de to rivalene i dag hvis det hadde skjedd.

Hvert år håper jeg at sjansen til å møte Bryne i et tellende oppgjør skal by seg, men akkurat den er jeg glad vi slapp unna.

Jåttåpåttå
Så, i 2009 var det igjen duket for derby i cupen – denne gang på Bryne stadion. Fem år hadde gått siden fiaskoen i «Jåttåpåttå», som Bryne-fansen døpte Stadion til, men nå skulle vi for pokker få revansj!

Bryne-gutten Tommy Høiland før cupoppgjøret i 2009. Foto: Asgeir Ueland/Jærbladet

Det var helt klart en mer nervøs og forsiktig oppbygning til matchen denne gang – likevel var jeg sterk i troen.

Selv om Bryne fortsatt lå én divisjon under, spiller sånt liten rolle når dommeren blåser i fløyta. Cup er cup, og slike kamper lever sitt eget liv – uansett hvor klisjéaktig det høres ut.

Bryne stadion var utsolgt, men dessverre – eller kanskje heldigvis – fikk de bare tillatelse til å å slippe inn 3350 tilskuere denne gangen. Noe som jo gjør det enda mer sinnssykt å tenke på de gangene vi var 10 000 mennesker samlet omkring den grå grusen som rammer inn gressmatta.

Spenningen var uansett til å ta og føle på (herregud, enda en klisjé), og Uwe Röslers Viking, som hadde reist seg og tatt bronse i 2007, for så å skuffe litt igjen i 2008, skulle endelig gjøre slutt på lidelsen mot laget i rødt. I stedet ble den forlenget.

Thomas Myhre, Andre Danielsen, Birkir Bjarnason og Tommy Høiland måtte se seg slått av Roger Eskeland, Christian Gauseth, Ezekiel Bala og Marius Helle.

Se og lær av Bryne
«Bunnen er nådd» og «Se og lær av Bryne, Viking!», kunne man lese i Stavanger – STAVANGER – Aftenblad dagen derpå. Med andre ord hadde vondt gått til enda verre. Bryne vant 4-2 etter straffer. Lyset gikk av, alt var helsvart. Herregud! Det var ikke lenger gøy på landet.

Flere år gikk, men opprykk til øverste nivå igjen var ikke å skimte for Bryne. FK Haugesund rykket opp og har med tiden etablert seg i toppen av norsk fotball – og for så vidt også som fylkets beste lag. Sandnes greide og, på merksnodig vis, å dytte et av byens lag opp i Tippeligaen en tur.

FKH er for all del en rival og en til tider irriterende nabo man helst vil slå og holde bak seg på tabellen. Det er alltid en fin atmosfære på disse kampene, og det teller selvsagt mer å slå dem enn f.eks. Stabæk. Men det er liksom ikke noe mer enn det, det ligger ikke noe hat der – for meg.

Jeg vet at de som er yngre, og ikke minst de fra Haugalandet har et litt annet syn på dette, og ser på disse oppgjørene som det største derbyet vi har. Og noen vil nok også kalle dette et hatoppgjør. Men for meg kan måkene gjøre det så bra de bare vil – så lenge det ikke går direkte på bekostning av Viking, selvsagt.

Ulf-Sandnes FK er … altså … nei.

Det er bare Bryne som greier å lokke frem hatet i meg. Brann, Start og Rosenborg er alle rivaler det er fryktelig godt å slå, men ingen av disse oppgjørene er på langt nær så intense, så følelsesladde, så deilige å vinne eller så grusomme å tape som Bryne-kampene.

(Bønder i byn! Bryne-fansen stilte som vanlig opp, og bidro til (sto for?) en fantastisk stemning under kampen i 2013. Foto: Tarjei Sel/Jærbladet)

2-4 på Viking stadion
I 2013 kom en ny mulighet. Cupens tredje runde, og Viking stadion. Jeg var redd. Livredd!

Kjell Jonevret, en ekte Viking, styrte skuta. Men tre tap på rad mot Bryne hadde gjort at selvtilliten var pantsatt, og kun seier ville hjelpe med å få den tilbake. Viking hadde som vanlig alt å tape, mens Bryne hadde alt å vinne. Kunne det virkelig bli fire tap på rad?

Jada. Det kunne det så absolutt. Igjen skar det seg fullstendig, og Bryne herjet med det som minnet om småguttelaget til Ålgård 15 år tidligere.

Da de røde satt inn 3-0, etter én times spill, reiste jeg meg og gikk. Uakseptabelt? Jeg vet. Men jeg greide rett og slett ikke mer – det ødela meg. Følelsen av å bli pisset på av erkerivalen, hjemme, er den verste følelsen en fotballsupporter kan ha – og akkurat der og da hadde jeg min verste opplevelse noensinne på Stadion.

Det var fullstendig krise. Fullstendig! På dette tidspunktet hadde jeg vært villig til å gi fra meg medalje for en seier over Bryne. Det gjorde vondt. Sluttresultat: 2-4.

Nå har det gått fem år siden forrige møte. Bryne er fortsatt regjerende «derbymester». Og selv om tiden kanskje leger alle sår, stikker det fortsatt en høygaffel ut av mitt mørkeblå hjerte.

Bryne spiller nå i andredivisjon, og har lokaloppgjør på Lassa og i Egersund. Viking på sin side reiser land og strand rundt for å møte annenrangs motstand foran så godt som tomme tribuner i Obos-ligaen (Viking stadion inkludert). I Eliteserien var det hvert fall litt folk på kamp.

Man kan trygt si det har sett bedre ut for de to rivalene, og dette tærer naturligvis på interesse og engasjement for begge lags supportere.

Da det tidlig i sesongen i fjor så ut til å gå i retning nedrykk for Viking, trøstet jeg meg med én ting: Bryne. Faktisk.

Et nedrykk, tragisk som det selvsagt er, ville i hvert fall gi muligheten til å gjenoppleve to fantastiske lokalderby. En sjanse til å gjenvinne æren for oss som er glad i Viking, og en sjanse til å få opp engasjementet i regionen.

Men som kjent satte Bryne krokfot på egne opprykksmuligheter, og ble værende i andredivisjon. Det som kunne ha vært et lys i Obos-mørket, ble bare enda en grunn til å mislike Jærens superlag.

LarsGaute
(Fra Aftenbladets arkiv.)

Rivaliseringen blusset opp igjen
Tiden ser dessverre ut til å ha tatt mye av brodden vekk fra disse oppgjørene. Det er lite som minner om slik det var tilbake på 80-tallet, da blant annet overgangene til Nils Ole Hellvik og Lars Gaute Bø fra Bryne til Viking skapte furore på Jæren. Hellvik ble sittende på tribunen en hel sesong på grunn av en konflikt med Bryne etter at han meldte overgang til De mørkeblå, mens keeperhelten fra Varhaug, Lars Gaute, ble sjikanert og trakassert både via telefon og post da han valgte å dra til byen.

Gjennom hele 90-tallet holdt de to lagene til i hver sin divisjon, og møttes bare ved to anledninger i cupen. I 1991, året Viking vant serien sist, ble det mørkeblå jubel og 3-1 seier hjemme i tredje runde, mens i 1995 ble det 2-0 seier til Bryne på Jæren, også det i tredje runde.

Da Bryne rykket opp på ved årtusenskiftet, blusset rivalisering opp igjen, og det ble som tidligere nevnt folkefester stor sett hver eneste gang lagene møttes.

Nå er vi inne i et slags nytt 90-tall, også hva gjelder klestrender har jeg registrert, og det er såpass lenge mellom hver gang klubbene møtes. I tillegg har den generelle interessen rundt dem begge dalt kraftig de seneste årene, så jeg skjønnet at de som vokser opp i dag ikke kjenner på rivaliseringen på samme måte som meg og andre som har enten 80-tallet eller 2000-tallet i minne.

Det er heller ikke knyttet noen store kontroverser til spilleroverganger mellom de to klubbene lenger. Selv om det brygget opp til noe da jærbuen Marius Lode plutselig var aktuell for en overgang fra Bodø/Glimt til Viking tidligere i år.

(Randaberg Arena var full av unge supportere da Bryne slo Viking i vinter. Forhåpentligvis er det disse som skal bære rivaliseringen mellom de to klubbene videre. Foto: Dag Atle Svendsen)

 

Men samtidig som rivaliseringen kanskje ikke er det den en gang var, er det godt å vite at den lever i beste velgående blant noen av oss.

Det var selvsagt meget provoserende å se Erling Braut Håland løpe bort til Vikinghordene for å juble da han senket Viking for Molde på Stadion i fjor, men samtidig ga det meg noe; jeg følte det igjen; hatet.

For det er akkurat slik en ekte Bryne-gutt skal gjøre. På samme måte som en ekte Viking skal juble hemningsløs når han scorer mot Bryne, uavhengig av hvilken klubb han gjør det for. Og når det er sagt, er det om mulig enda mer tilfredsstillende å se en Bryne-gutt i gledesrus etter å ha scoret for Viking mot Bryne, noe Tommy Høiland – eller Tord Salte –  forhåpentligvis kommer til å gjøre på onsdag.

«Hate bare Viking…»
Forrige sesong så jeg Vidar – Bryne. Et helt ok oppgjør mellom to jevngode lag, men det som skjedde på banen havnet i skyggen av noe helt annet. Flere ganger i løpet av kampen hørte jeg Bryne-fansen, som stilte i hopetall på vesle Lassa, synge «hate bare Viking» – og jeg fikk gåsehud. Jeg kjente det kriblet inni meg.

Det blir helt sikkert gøy å møte Sandnes Ulf hjemme 16. mai. Mye folk kommer det nok også. Men for å være helt ærlig hadde det vært minst like kjekt å møtt enten Riska, Austrått eller Lura hvis man først skal møte noen fra sykkelbyen. Sandnes Ulf får det ikke akkurat til å boble over av begeistring – verken hos meg eller folk i Sandnes, kan det virke som.

Og jeg må være såpass ærlig å si at det ikke bare har vært lett å motivere seg til å gå på Stadion de seneste årene. Det har i altfor mange tilfeller vært plikten som har tatt meg i hånda og leid meg inn porten, fremfor den mye hyggeligere, gleden.

Derfor er det, og blir det, godt å våkne til liv igjen når Bryne er motstander. For et skikkelig derby er som bensin på bålet for lidenskapen, det fyrer opp både kjærlighet og hat.

Og det begynner å bli lenge siden jeg har kjent på de intense følelsene fotball kan gi meg. Det å gruglede seg i flere dager. Kjenne forventninger og frykt bygge seg opp, knive om plassen.

Det handler om identitet
I en tid der Tromsdalen, Åsane og Notodden er hva vi møter i serien, skal det bli godt å komme seg vekk fra Obos-virkeligheten, rømme, om bare for to ganger femogførr.

Og jeg regner med det er mange Bryne-supportere som kjenner på det samme, det å kunne komme seg vekk fra PostNord-hverdagen, bare for en kveld. Bare for å få føle litt – på kjærligheten og hatet.

For fotball er følelser! Selve spillet vil alltid være underordnet glede og sorg, stolthet og skuffelser, kjærlighet og hat, tilhørighet og lokalpatriotisme. Det handler til syvende og sist om identitet – det at det er min by og mine folk, mine røtter og mitt liv.

Jeg har all respekt for folk som elsker Liverpool og Manchester United (selv om jeg sliter med å forstå de som legger om til erkebritisk aksent når laget deres spiller kamp. Jeg prater hvert fall ikke som gottene fra Egenes når jeg ser Viking spille).

Det samme gjelder for folk som er glad i Barca eller Real Madrid, Milan eller Inter, Bayern Munchen eller Dortmund, og jeg skjønner til en viss grad at de blir sprø når deres lag taper mot sine rivaler, at det verker. Men for meg mangler det et element i disse oppgjørene, det viktigste, nemlig lokal tilhørighet.

Når Viking drar til Bryne stadion på onsdag blir alt så fryktelig ekte. Det skjer her. Det handler om oss, ikke engelsk arbeiderklasse, spanske rikinger eller kinesiske fotballturister. Om oss. Du og jeg, fattig eller rik, byas eller bonde, Stavanger og Jæren, riksvei 44 eller Jærbanen, Froddien eller Tommy & Tigeren, Kaizersplass og Reidar Kvammens plass, Bryne mot Viking!

Derfor håper jeg alle som har anledning tar turen på onsdag. Kom og lag stemning, legg følelsene i potten og få betalt for alle de søndagene du har stått i regnvær og sett på motstandere du knapt har hørt om, alle ganger du har stått og sett laget ditt ligge under og lurt på hvorfor du gidder og all dritten du har fått slengt etter deg fordi du fortsatt støtter laget ditt. Denne er for oss!

Jæren trenger det, Stavanger trenger det og jeg trenger å kjenne på den deilige følelsen av å ha noen å hate igjen.

God kamp!

(Her blir det fullt på onsdag. Foto: Dag Atle Svendsen)

1 hendelser på “Noen å hate”

  1. Torstein Egeland

    2. mod 3. divisjon (sama ka dokke kalle det) og haussa opp som om det sko bety noge særligt.
    Skikkelige sandkassekrangel…
    Nei ta dokke ein tur te fjells!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.