God jul og godt nyttår, vennligst rykk tilbake til start – igjen!

Over ser man 4. divisjon avdeling 1 i Rogaland 2018. For ordens skyld: Øverst fra venstre: Bogafjell, Frøyland, Vaulen, Midtbygdens. Rekke to: Ålgård, Moi, Riska, Varhaug, Nærbø. Rekke tre: Lura, Eiger, Bryne 2, Klepp. Nederst: Sola 2. (Mulig du ikke ser alle logoene, kommer litt an på nettleser, oppsett og annen EDB-teknikk)

O’ jul med din glede.

Vi er inne i siste fase av førjulsstria, og stressnivået hos mange voksne øker nå i takt med barnas forventninger. Ute er det, som seg hør og bør på denne tiden og på disse kanter, surt og kaldt. Inne er det, etter kjøreplanen for juletia, mas og kjas. Det diskuteres hyppig om hvor man skal være og hva man skal spise, hvem som skal ha med dessert og hvem som ordner juletre. I tillegg går man konstant rundt med en ulmende kvalme grunnet vissheten om at man heller ikke i år kommer utenom turen til den verste heksegryten av dem alle: nemlig Kvadrat!

Men midt oppi denne luksuspesten som rammer oss like hardt hvert år, og blant italiensk calcio på skjermen, dramaet rundt Vikings økonomi i avisene og den geografiske pilkastingen til NFF som sender lagene i tredjedivisjon Norge rundt neste sesong, smetter altså oppsettet for neste års fjerdedivisjon ut som en svært hyggelig gave til alle oss med den småsære interessen for akkurat dette nivået av norsk fotball.

Oppsettet.

4. divisjon avdeling 1 gir oss i 2018 en god blanding av lag fra alle kanter av sørfylket, med flere interessante oppgjør. I nynorsk-kommunen Hå møtes nok en gang Nærbø og Varhaug til dyst, etter at sistnevnte berget plassen i divisjonen gjennom kvalifiseringsspill mot en annen nabo, Vigrestad, denne sesongen. Også verdt å nevne at mangeårige Nærbø-spiller Bjørn Erik Taksdal har tatt over treneransvaret i Varhaug etter Bø-brødrene.

I Sandnes skal Riska, som leverte strålende i år og var oppe og luktet på opprykk nærmest hele sesongen, måle krefter med Lura, som på sin side rykket ned og har byttet trenerduoen Michael Bekke og Øystein Elvestad (Sola) ut med Kåre Nygaard (hovedtrener) og Ole André Nordahl (spillende assistenttrener). Byggefeltet Bogafjell sitt idrettslag, ledet av tidligere Viking- og Lillestrøm-spiller Rune Stakkeland, skal også representere Sandnes i denne avdelingen kommende sesong.

Ålgård og Frøyland barker sammen til heftig naboduell for fjerde sesong på rad, og i tillegg blir det jo et slags – småsurrealistisk – lokaloppgjør mot Bogafjell også for de sorte og grønne på Solås. Helt nede ved fylkesgrensen er Moi og storscorer Joakim Ødegård nok en gang klare til å ta imot motstand fra fjerdedivisjon, etter en svipptur innom etasjen under. På Tau står Midtbygdens foran din siste hele sesong med ferjeavhengighet, og på Eigerøy er man klare til å ta imot både danske boreplattformer og lokale fjerdevisjonslag i 2018. Vaulen blir eneste innslag fra hockeybyen Stavanger. De oransjekledde strandguttene slet fryktelige i høst, og får forhåpentligvis orden på spillerlogistikken kommende sesong så de slipper å drive rekruttering i bedriftsfotballen, på aldershjem og på de lokale ungdomskolene. Et gjensyn med sin gamle trener Bo Andersen blir det også når de møter Ålgård.

Noen jubler selvsagt mer enn andre for dette oppsettet. Frøyland, som sanket lite poeng etter turene over Boknafjorden i 2017, ser vel frem til en sesong med en god del mindre reising enn hva de har blitt vant med. Også Ålgård har hatt en god del reising de siste årene, noe som jo henger sammen med spill i andre- og tredjedivisjon, men ligger nå fint plassert geografisk med tanke på avstand til årets motstandere. Riska, Vaulen og Bryne 2 har også hatt lengre borteturen i tre og fire av sesongene siden 2014, og er nok happy med å bruke litt mindre tid på buss og ferjekai.

Rosseland, som i 2018 ser ut til å spille i avdeling 2, føler seg nok litt snurt etter at de først var satt opp i denne – stort sett ferjefrie – avdelingen, for så å bli byttet med Sola 2 og satt i «nordpuljå». Noe de også har klaget inn. Litt unødvendig rot fra kretsen sin side, der altså, men RBK overlever nok noen turer nordover. Det e jaffal himla kjekt oppe på Karmøynå.

En liten ferjetur blir det også for lagene i avdeling 1, men Tau er likevel for lokalt å regne – i hvert fall mer lokalt en Haugalandet, som nå ikke engang vil leke fylke med oss sørpå lengre og heller søker tilhørighet oppover langs kysten. Vestlandet, ka fakårten? For så vidt kan Haugesund bare stikke, men Karmøy vil vi selvsagt ha her hos oss.

Sammenligner man det relativt lokale oppsettet i avdeling 1 med for eksempel det Brodd og Vardeneset fikk servert på nivået over, ser man at spranget opp til tredjedivisjon om dagen er enormt – og da tenker jeg naturligvis ikke først og fremt sportslig. Tar man det i betraktning kan man jo spørre seg om det er noen andre enn Bryne 2 som virkelig ønsker å rykke opp fra denne avdelingen.

Jørgen Tjærnås skriver bra om den nye seriestrukturen – som ikke alle er like glad i.

Uten at jeg har gått i dybden på noen av lagene, stikker vel nevnte Brynes rekrutter seg ut som en relativ klar favoritt – både med tanke på ressurser, kvalitet og ikke minst ønske om å rykke opp. Resten av lagene er det for meg altfor tidlig å spå noe som helst rundt, men det dukker helt sikkert opp noe mer info og status for lagene på Lokalfotball.no når det nærmer seg sesongstart.

Hva nå, ÅFK?

Det blir en del nye bekjentskap kommende sesong, både for meg og ÅFK. En rask sjekk i den strålende statistikkbanken til Ålgård viser at Midtbygdens, Lura, Sola 2 og Bogafjell ikke har møtt Ålgårds A-lag i seriesammenheng før. I tillegg er det tolv år siden ÅFK delte divisjon og avdeling med Klepp, seksten år siden de spilte seriefotball mot Eiger og førtifem år siden Moi dro for å møte Ålgårds antatt beste – i en kamp som forøvrig endte 11-0 til hjemmelaget.

For en del folk fra Ålgård – spesielt de som nekter å justere brilleglassene – så minner vel dette oppsettet mer om en slags vinterturnering for Gutter 14, eventuelt en avdeling B-laget – eller kanskje til og med C-laget – kunne deltatt i, hadde klubben hatt det. At Ålgård sitt A-lag, som har spilt andredivisjonsfotball i 21 av de 27 årene dette har vært nivå 3 i Norge, i 2017 møtte lag som Varhaug, Nærbø og Vaulen i seriesammenheng, var for mange tungt å svelge. At de i 2018 i tillegg skal spille mot Sola 2 og Moi*, sliter nok enda flere med å ta innover seg. Legg til Bogafjell, laget som startet i 7. divisjon i 2012, samme sesong som Ålgård havnet på 6. plass i 2. divisjon og man hadde begynt å prate om Obos-liga-spill (den gang Adecco-ligaen) i nedre Sirdal, og du har fotball på sitt verste – og beste.

*Undertegnede spilte for mange herrens år siden, nærmere bestemt i 2006, kamp for C-laget til Ålgård borte mot Moi (A-lag) i 6. divisjon. På den tiden lå nivået mitt på et par sigaretter og en halvliter Cola i pausen, noe som ikke akkurat indikerer verken lovende eller seriøs. Man kan trygt si at mye har forandret seg – gjerne ikke for min del, men for de to klubbene – siden den gang, da Moi endte opp med å vinne avdelingen like foran Ålgård 3(!).

Men fingeren er forhåpentligvis stukket godt ned i jorda når nok en sesongen med utfordringer skal starte opp for gjengen på Solås. For også denne gang er det litt av en jobb som ligger foran de involverte. Jakten på en ny spiller- og trenerutvikler, som startet etter 2016-sesongen da Geir Midtsian ga seg, endte med ansettelse av tidligere Viking-keeper, Vaulen- og SIF-trener, og ikke minst norgesmester, Bo Andersen. Dansken fikk i avtalen også med seg ansvaret for A-laget, noe som gjorde at 2017-sesongens trenerteam, Andreas Ravndal og Jonas Vølstad Fjeldsbø, ble overflødige.

De to lokale karene, som tilsammen har over 500 kamper og 100 scoringer for ÅFK, gjorde en god jobb i en krevende situasjon, og skal ha størsteparten av æren for at klubben i det hele tatt greide å stille lag i 2017. Trygg plassering midt på tabellen ble det attpåtil – selv om noen selvsagt vil påpeke at dette tross alt var historisk bunnotering.

Da det ble kjent at Ravndal og Fjeldsbø ikke skulle være med videre, skapte dette forståelig nok en god del reaksjoner både blant spillere, folk i bygda, undertegnede og lokalavisa. Styret uttalte da at dette var «et viktig steg videre for oss i den generelle sportslige og økonomiske satsingen på trener- og spillerutvikling i klubben«, og at dette var «en totalløsning til gavn for hele klubben«. Det siste er jo noe kun tiden vil gi oss svar på om stemmer, i tillegg til at det legger opp til et visst forventningspress.

Forøvrig er verken Fjeldsbø (spiller nå for Austrått) eller Ravndal lenger i klubben.

At denne uheldig situasjonen oppsto i forbindelse med trenerskiftet, er jo selvfølgelig ikke Bo Andersens feil. Men det er likevel han som må begynne nærmest fra scratch og får jobben med å sette sammen et lag igjen. En utfordring han forhåpentligvis er svært motivert til å ta fatt på, og, skal man tolke de skussmålene jeg har registret han bærer med seg, kan være rett mann til.

For den nye treneren, som også er på jakt etter en assistent, blir det selvsagt essensielt å få med så mange som mulig av de som bidro i år så man hvert fall har en grunnstamme å bygge på. Noe som riktignok ikke blir lett. Flere av disse spillerne kom før sesongen fra C-laget – «hobbylaget» og «klubben i klubben» som det har vært i en årrekke, og en god del av disse har nå gått over til Gjesdal FK, en ny* klubb på Ålgård som starter i 7. divisjon. Det skal sies at disse spillerne mest sannsynlig ikke hadde spilt for A-laget til ÅFK kommende sesong uansett trenersituasjon, så dette er ikke en direkte konsekvens av det som skjedde på den fronten – selv om det nok ikke gjorde valget  om å skifte beite vanskeligere.

*Gjesdal FK starter egentlig i 2012, men stilte ikke lag i 2017. Grunnleggerne har nå gitt klubben videre til de som har drevet C-laget til Ålgård, som nå følgelig legges ned.

På keeperplass er det viktig at Kenneth Espedal lar seg overtale til å fortsette. Han har nivået inne, rutinen og skuldre til å bære det som måtte komme av skyts fra omgivelsen skulle ting butte imot i det som blir en tøff kamp om trygg plassering også i 2018. Usikker på om unge Kasper Skjæveland er moden for det ansvaret ennå. Tror heller ikke det er særlig aktuelt for Marius Halvorsen, som er ferdig i Bryne, å returnerer til moderklubben. Men mulig den gamle Las Palmas-keeperen Bo har en julegave til ÅFK her?

I forsvar hadde det vært alfa og omega å hvert fall fått med Benjamin Ravndal, Vikar Valsson og Halldor Broddi Thorsteinsson, som alle tok flere steg og levert bra i år. På midten er Daniel Eide Hansen tapt til Gjesdal FK, men Sven Næsse, og ikke minst ringreven Ezekiel Bala, blir uhyre viktige brikker om de blir med videre. Sistnevnte skal etter signalene fortsette. Helt på topp er det usikkert. Henrik Kommedal slet en del med skader i år, men hadde vært god å hatt med også i 2018. For Sandnesgauken Espen Nygaard er det nærliggende å tro at blant annet familiære krefter lokker ham tilbake til Lura, som han forlot til fordel for Ålgård før sesongen. Også Aslak Ravndal er aktuell for spill i andre klubber, deriblant de grønnkledde fra Kvadrat-distriktet. Bak dem er det relativt tynt i angrepsrekken, noe som kan ende opp med en del spilletid for ungfolen Oliver Sælevik, 16-åringen som puttet bra med mål for juniorlaget i sesongen som var og scoret i debuten sin for A-laget. Men også for ham blir det i overkant mye ansvar å bære skulle det mangle på mer garva spillere rundt ham.

Slik ståa er nå har tankene lett for å flyte i retning gamle synder med tanke på spillerrekruttering. La oss håpe nøkkelen til klubbens pengeskrin fortsatt er gjemt vekk fra A-lags-garderoben.

Det blir veldig spennende å følge utviklingen fremover. Ikke bare med A-laget, men det som jo er viktigst av alt: de unge i klubben. Det som kan bli interessant er jo å se hva som vil bli utfallet skulle Andersen lykkes på det ene feltet, men ikke på det andre. For eksempel: Stabler han et bra A-lag på beina og rykker opp i løpet av et år eller to, men det er lite utvikling utenom det å spore, hva da? Eller omvendt: A-laget fortsetter å falle, mens det blomstrer ellers i klubben. Hva veier tyngst?

Veien videre omringes altså av mange spørsmål i disse tider, noe den også gjorde på samme tid i fjor. Men den gang virket likevel valget om veien videre ganske klart: en fremtid med Ålgård-spillere – og kanskje like viktig: trenere – fra Ålgård. Nå virker det litt som skodda kommer sigende igjen.

Fra januar og frem til sesongstart, antageligvis i slutten på mars, blir en uhyre spennende tid. Da får vi en god del flere svar angående spillertroppen og den generelle status for ÅFK anno 2018 – selv om det denne sesongen var stor forskjell på det laget som startet og det som avsluttet, til det bedre. Forhåpentligvis blir det en fin, oppoverpekende utviklingskurve også kommende sesong.

Frem til da er det uansett bare å krysse fingrene for at julenissen bidrar med gaver fra sekken sin som sørger for at klubben greier å stille noenlunde slagkraftig på nyåret – samtidig som det forhåpentligvis blir siste gang på en lang, lang stund at man må rykke tilbake til start … igjen.

Til slutt vil jeg bare ta frem noe som står under verdigrunnlag/holdninger i klubbens sportsplan for 2017:

«I ÅFK bruker vi energi på det som kommer, ikke det som har vært.»

Med det kvitters 2017 ut. God jul og godt nyttår, alle sammen!

Litt statistikk:

Rangering etter tabellplassering (sortert etter poeng) i 2017 (plassering og div) – (Plassering på Lars Fisketjøns klubbrangering)

  1. Lura (12. plass i 3. div) – (16. plass på Fisketjøns rangering)
  2. Bryne 2 (13. i 3.div) – (-)
  3. Riska (3 i 4.div 2) – (15)
  4. Klepp (3. i 4.div 1) – (17)
  5. Eiger (4. i 4.div 1) – (19)
  6. Sola 2 (7. i 4. div 1) – (-)
  7. Midtbygdens (8. i 4.div 1) – (26)
  8. Frøyland (6. i 4.div 2) – (24)
  9. Ålgård (7. i 4.div 2) – (25)
  10. Nærbø (9. i 4.div 2) – (28)
  11. Vaulen (10. i .div 2) – (31)
  12. Varhaug (11. i 4.div 2) – (27)
  13. Moi (1. i 5.div 1) – (32)
  14. Bogafjell (1. i 5.div 2) – (36)

 

Toppscorere (Seriemål)

  1. Joakim Ødegård (Moi) – 41
  2. Vetle Myhre (Riska) – 32
  3. Frank Hole (Frøyland + Bryne 2) – 24
  4. Martin Skeie (Nærbø) – 23
  5. Asgeir Austigard (Midtbygdens) – 21
  6. Sven André Kyvik (Klepp) – 18
  7. Vetle Høivik (Lura) – 13
  8. Christer André Pinto (Bogafjell) – 11
  9. Kristian Rossavik Hegreberg (Sola 2), Oskars Ikstens (Eiger), Daniel Lie (Vaulen), Jørgen Helland (Vaulen), Torben Dvergsdal (Varhaug) – 9
  10. Ezekiel Bala (Ålgård) – 8
  11. Einar Tunheim Lye (Bryne 2) – 7

Kortstokken (Gule kort)

  1. Oskar Skjefrås Alsaker (Sola 2) – 8
  2. Ivar Løge (Varhaug), Hugo Waaland (Klepp) – 7
  3. Jonatan Braut Brunes (Bryne 2), Stefan Ghilom (Eiger) – 6
  4. Rabih Kulaib (Nærbø), Iiljaz Krantic (Ålgård), Atle Soma (Riska), Hallgeir Storevik (Midtbygdens) – 5
  5. Sander Bjørnå (Lura), Stener Kjøberg (Moi), Preben Løvdahl Hellvik (Frøyland), Ole Wick Henriksen (Vaulen) – 4
  6. Morten Nybakk Urdal (Bogafjell) – 2

 

En kommentar

  1. Du nevner at vi slo Moi 11-0 hjemme, mener at vi samme år tapt med 3-1 borte for Moi. Forandringen på Moi sitt lag fra hjemme og bortekampen var at Magnus Flatastøl spilt hjemme kampen for Moi. Gikk senere til Bryne og Viking.

Legg inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *