En nydelig, jærsk lokalfotballfest

Publikumsoppmøtet, flomlyset, duellene, målene. Det var skikkelig kvalik-stemning på Varhaug.

Grunnet en overraskende lang reise, og noe navigeringstrøbbel, ankom jeg Varhaug kort tid før kampstart i kvalifiseringskampen onsdag kveld. Først ble jeg skuffet. Jeg kunne se banen fra parkeringsplassen, men den var nesten tom. Det var noen få folk på langsiden, og noen unger som lekte med en ball ute på kunstgraset, ellers var det helt tomt. Er interessen så liten? tenkte jeg.

Så rundet jeg hjørnet på Jæren Sparebank Arena, og kroppen ble fylt med bare glede. Jeg skal erkjenne at jeg i millisekundene etter den store overraskelsen trodde det var bengalske lys som skinte fra sittetribunen, før jeg oppdaget at det bare var neonlys fra varmeovnene. Likevel var det en fantastisk setting for en, på dette nivået, viktig fotballkamp. Hundrevis av folk, speaker skal ha sagt 700, flomlys, iskaldt, måneskinn og blikkstille på Jæren (det siste der har jeg aldri opplevd før).

Så jeg fikk lyst til å ta et bilde. Forevige dette fine lokalfotballøyeblikket. Og for en gangs skyld i selfiens tidsalder var det ikke meg selv jeg tok bilde av. Åtte skritt inn på banen, og mens jeg fant fram mobiltelefonen, startet pigede innmarsjen. Så da var det bare å knipse. Jeg skal ikke overdrive. Det var ikke noe ikonisk fotografi.

Det finnes millioner flottere fotballbilder. Og teknisk ser det ut som noe hvem som helst kunne gjort med et engangskamera. Men likevel fanget det noe for meg. Noe som oppsummerer hvorfor det er så gøy med fotball uansett sted eller nivå. Det lå nemlig en forventning i luften. For selv om det bare var en kvalifiseringskamp om spill på nivå 5 i norsk fotball i 2018, så betydde dette mye for mange. Kanskje var det vel så viktig å slå naboen som å berge plassen, men spillere, ledere og supportere av både Varhaug og Vigrestad vet også at 4. divisjon er en mye artigere divisjon enn 5. divisjon.

Hele kvelden var det et voldsomt renn av folk i kiosken. Det ble solgt tippelapper, vi fikk en flink speaker, det var godstemning både på sittetribunen og blant dem som måtte ta til takke med ståplass langs sidelinjen.

Etablerte A-lagsspillere fra Bryne var på plass, og store deler av den jærske lokalfotballfamilien. Det var tydelig at dette var en kamp som fanget manges interesse. Nå vet vi jo at tusenlappene har en tendens til å dumpe ned i postkassen til Varhaug idrettslag, så det er kanskje ikke det laget med mest prekær økonomi, men for de mange som går dugnad kveld ut og kveld inn, er det velfortjent om klubben sitter igjen med noen tusenlapper etter en sånn kveld.

I en tid der det blir avslørt at de som sitter på toppen av norsk idrett mesker seg i luksus på dugnadarbeidernes regning, var dette en seier for dem som steker lapper, koker kaffe og trekker pølser.

Vigrestad imponerte fra start
Sånn. Nok personlige følerier og skvalder, la oss ta kampen – fritt etter hukommelsen. For det var en god lokalfotballkamp. Litt nervøs åpning, mest spenning hos Varhaug så det ut til, mens Vigrestad-spillerne fløt på underdogens lave press. Varhaug-spillerne så ut som de innbilte seg at de var Vindbjart i starten, og trillet i overkant mye ball. Vigrestad brøt gang på gang, og var flinke til å utnytte overgangene.

På et av disse bruddene ble Atle Bratland spilt alene med keeper, han kom inn fra venstresiden, og satte ballen helt korrekt mot langhjørnet. Ballen traff innsiden av stolpen, og spratt tilbake til Bratland som skjøt på mål for andre gang. Denne gang ble skuddet avverget.

Meget frisk spiller denne Bratland, og skapte mye furore før pause, men gutten hadde en hestehale midt oppå hodet. Det er langt fra Vigrestad til Oslos vestkant, og uten at jeg er veldig opptatt av utseende, anbefaler jeg likevel at Bratland klipper bort det der fancy østlandsgreiene før returoppgjøret. Hestehale eller ikke; det var en enorm dobbeltsjanse han skapte. Tonen var satt. Vigrestad hadde rystet Varhaug. Og det var mer i vente.

24 minutter spilt da Vigrestad fikk frispark. Skal vi si det var 22 meter? Marius Hegelstad stilte seg opp. Og bøyde ballen opp i korthjørnet. Hardt og presist. Ikke utagbart, men en meget god skytterprestasjon. Plutselig ledet gjestene fra 5. divisjon 1-0. Og det ble bokstavlig talt stille i fjoset.

Varhaug våknet til live
Varhaug tok mer tak i kampen etter baklengsmålet, og var nære ved å kvittere bare sekunder etter 0-1. Vertene ble mer direkte i stilen, og hurtige spillere som Thomas Sletten og det jeg tror var Jakob Lye Skretting satte litt fart på. Likevel stoppet det opp da de nærmet seg mål. På motsatt side fortsatte Vigrestad å være gode på overganger. Kun en god Martin Nord-Varhaug Ånestad i Varhaug-forsvaret hindret flere store sjanser.

Ytterligere én eventyrlig mulighet fikk imidlertid gjestene før pause. Bjarne Mæland jr. fikk stå alene med keeper på en strålende Vigrestad-overgang. Han mottok en god pasning fra sin bror Anders på høyresiden, men klarte ikke stokke beina skikkelig, og endte opp med et halvhjerta forsøk på å lirke ballen forbi keeper fra kloss hold – men uten å lykkes.

De sjansene Varhaug hadde kom på dødball. Noen farlige headinger var det som ble skapt, før utlikningen plutselig var et faktum. Nok en fast situasjon, den ble avverget først, men ballen datt ned i feltet, og Rolf Auestad måkte den i kassen fra 10-12 meter. Da var det ni minutt igjen av omgangen, og med fasit i hånden kan man trygt si at de ni minuttene bar bud om hva som ventet etter pause. Varhaug tok mer og mer over. Og det ble mer temperatur i kampen. Noen tøffe 50/50-dueller, noen halvstygge taklinger og litt kjeft. Ingenting som var over streken, og kun sånne elementer som ethvert lokaloppgjør med respekt for seg selv skal inneholde.

Vigrestads keeper, Arve Hølland, hadde en forunderlig dag i buret. De gangene han slapp å tenke vartet han opp med gode reaksjonsredninger, men flere ganger brukte han tre forsøk på å fange relativt enkle baller i fast grep. Det så litt shaky ut for bortelaget inn til hvilen.

Tapte veddemål – måtte spille for Brusand
Etter pause var det i realiteten bare ett lag på banen. Vigrestad var kompakte, og forsvarte seg bra. Men så var det dette med dødballer da. Ivar Løge var høyest i feltet på et hjørnespark etter en time.

På ståtribunen lot jeg meg fortelle at Løge en gang tapte et veddemål, og måtte melde overgang til Brusand, som er både noen kilometer og divisjoner lenger nedover på Jæren. Jeg ser av fotball.no at Løge har et hull i CVen fra 2010, så det kan ha vært veddemålssesongen for den ellers klubblojale 26-åringen.

Etter 71 minutt skjedde kampens mest avgjørende øyeblikk. Jeg tittet litt ned, og fikk ikke hele situasjonen med meg, men ut fra det lille jeg oppfattet i øyekroken, og de spontane reaksjonene fra Vigrestad-spillerne, kunne det nok blitt dømt et frispark til bortelaget. Det jeg derimot så glassklart fra min posisjon var at Sondre Dvergsdal sekundet etter forserte innover mot Vigrestads mål og med et tungt skudd fra 20 meter dundret han 3-1-scoringen utagbart i mål, helt nede i Høllands venstre side.

Den omdiskuterte episoden endret selvsagt både kampbildet, og mye av spenningen foran kamp to førstkommende onsdag. Dersom den ellers gode dommer, Einar Ragnvald Løyning, hadde blåst frispark, er det ikke godt å si hvordan dette hadde endte. Riktig nok styrte Varhaug alt, men på 2-1 er det en helt annen nerve i en slik kamp. Og det var kun 19 minutt igjen å spille.

Raknet på overtid
Dommerfeil eller ikke, vi ble snytt for spenningen de siste 19 minuttene. Piffen gikk litt utav kampen, og utav publikum også. Noen gikk hjem, og det ble stille. Ruben Vold gikk foran, og oppildnet medspillerne. Prøvde å tyne det siste utav dem. Men flere spillere, på begge lag, måtte ta telling med krampe.

Kim Håland Stokkeland gikk sur, og kjeftet på både den ene og den andre, og ble til slutt utvist da han fikk et noe strengt andre gule kort idet kampen gikk inn i overtid.

Og så kom scoringen som ødela mye av Vigrestads muligheter på hjemmebane onsdag. Med ti mann på banen lot de Sondre Dvergsdal stå altfor alene inne i straffefeltet. Og selv da Arve Hølland reddet det første forsøket, fikk Dvergsdal likevel heade inn returen.

Etter 92 minutter med solid prestasjon, sviktet Vigrestad litt der, og gjorde returoppgjøret til en transportetappe mer enn en sånn fotballfest som vi fikk seg i går. Jeg følger meg veldig sikker på at Varhaug spiller i 4. divisjon også i 2018, og det har de vel fortjent.

Men for all del; historien har vist oss at alt kan skje i kvalikkamper. Og Vigrestad, som jeg i går så for første gang i mitt liv, var et positivt, nytt bekjentskap.

4 comments

  1. «Grunnet en overraskende lang reise, og noe navigeringstrøbbel» Jøss, trodde det bare var på spøk at Siddiser ikke kjenner områdene utenfor sin egen bukselomme. Men når en journalist fra Rogaland, som blogger om lokalfotball og ikke vet bedre, blir jeg skremt. Hvilke «lokale lag» har du dekket før? Viking og Vidar?

  2. Kan ikke vært godt å være så lettskremt rett rundt Halloween. Jeg klarer ikke helt å se hvilke kamper på Varhaug jeg burde dekket som journalist i RA, Aftenbldet eller Gjesdalbuen? Har dekket mye Viking, Sandnes Ulf, Stavanger Oilers, Viking Håndball da de var bedre enn de er nå, veldig mye Bryne og Ålgård (håndball og fotball) en del Vidar, Randaberg og SIF, Hinna, Sola, Lura og mye individuell idrett og nyheter på Nord-Jæren og i Gjesdal. Men for all del, det var gøy på Varhaug, og kjekt anlegg.

  3. Flott beskrevet. Løgnen spilte en halv sesong i Brusand. Han veddet med en arbeidskollega hvis Varhaug lå på nedrykk til sommeren skulle han melde overgang. Jeg som trener for Varhaug visste ingenting før papirene var i orden.

Legg inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *