Når bør man egentlig si fra?

Jeg er kjapp til å si fra til ungene mine hvis de gjør noe de ikke skal. Jeg tar heller ikke fem øre for å irettesette andre sine unger hvis de oppfører seg uhøflig eller finner på garp som går ut over andre.

Dette er kun et illustrasjonsbilde. Mannen på bildet har ingenting med saken å gjøre. Dette er en meget høflig og korrekt person som aldri ville snike i en eneste kø.
Dette er kun et illustrasjonsbilde. Mannen på bildet har ingenting med saken å gjøre. Vedkommende er en meget høflig og korrekt person som aldri ville snike i en eneste kø.

Men jeg feiger ut når det kommer til voksne folk. På lørdag burde jeg sagt fra!
Jeg var på en butikk, og en eldre kvinne (vel, alt er relativt, men hun var nå godt over seksti i hvert fall) sto og betraktet rundstykker som lå i en korg. For meg så alle rundstykkene like ut, men hun gransket hvert enkelt av dem med blikket. Så tok hun opp et rundstykke og la i en pose. Og så tok hun opp et rundstykke til, gransket det omhyggelig, var tydeligvis ikke fornøyd – og la det tilbake i korgen igjen!!!

Jeg vemmes av slikt. For alt jeg vet hadde hun nettopp dynket hendene sine i Antibac og var ren som den hviteste snø – men det har lite med saken å gjøre. Man kladder da ikke på andres mat! Hadde dette vært ungene mine som gjorde slikt hadde vi kjøpt rundstykket – uansett!

Jeg hadde lyst til å si klart fra til damen hva jeg mente om saken, men høflighets- eller feighetsgenet i meg stoppet meg.

En annen situasjon var for noen uker siden. Står i kø på Kiwi, det er bare en kasse åpen. Så åpnes kasse nummer to. Da mener jeg alminnelig folkeskikk er at den opprinnelige køen følges, de som står først i køen flytter seg til ny kasse, og køen deles opp i to køer etter et slags glidelåsprinsipp. Det er ikke slik at de som står bakerst skal gå til den nye kassen!

Sånn bør det være. Ingen unntak!

Det mente ikke en eldre mann (vel, igjen er alt relativt, men han var nå godt over seksti altså…) som presset seg frem ved siden av meg, og dermed snek seg foran minst 4 personer foran ham i køen. Slikt er ikke greit! Slikt er uhøflig.

Sulten som jeg var hadde mitt onde meg egentlig lyst til å ta tak i det gamle skinnet og filleriste ham. Men siden mitt onde meg sjelden stiger frem  lot jeg bare unnslippe et ”du så frekt” halvhøyt.

Kanskje burde jeg gjort noe midt i mellom? På en fin måte gjort ham oppmerksom på at det allerede var en kø og at han snek i den. Men jeg feiget ut. Som jeg gjorde når det gjaldt rundstykkedamen.

Er det bare meg som tenker at de de gjorde er galt? Burde jeg sagt fra? Overreagerer jeg?Hva ville du gjort?

Forfatter: Harald Ellingsen

Trenæva siddis utvandret til Jæren i -98.

2 kommentarer til «Når bør man egentlig si fra?»

  1. Jeg var ute for det samme i kassen på Coop Prix I Mandal. Der er det ingen som kjenner meg, så da hun bak meg sprintet frem til den andre kassen sa jeg høyt og tydelig: nei, jeg var virkelig først I køen, tok med meg kurven og la varene på båndet foran hennes. Hun mumlet noe om at jeg måtte følge bedre med, men da sa jeg at det har ingenting med saken å gjøre. Lar deg køkultur. Nå er jeg 72 og kan vel karakteriseres som litt eksentrisk, så det gjør meg ingenting å si fra. I vinter var det noen som tente bål på parkeringsplassen utenfor blokken. Jeg ba dem pent om å slukke bålet og gå hjem. Da de ikke gjorde det gikk jeg ut med en bøtte vann og slukket det for dem. Du skulle sett ansiktsuttrykkene deres! De ble så paff at de ikke visste hvordan de skulle reagere før jeg var vel innenfor døren igjen.

Legg igjen en kommentar