Jeg ga kuskrekken et ansikt

Fra redd for ku til redd av kalv

Jeg sier kuer. Ikke kyr, ikke kjye, men kuer. På stavangersk. Uttales ku-årr. Jeg ble møtt med en hån-grensende latter fra mine nye venner på Jæren første gang jeg uttalte ordet. Latteren beveget seg over i mer verdighetsstrippende retning når jeg så innrømte at jeg hadde kuskrekk. «Hå hå, det er jo bare å ta tak i halen og vri rundt, så går kua dit du vil» var deres løsning. Som om jeg hadde turt å gått bak en ku. Jeg turte jo knapt å stå foran en!

Kuer er fotogene, det skal de ha. Merk at det er en steingard mellom fotograf og ku. (foto: Harald Eide Ellingsen)
Kuer er fotogene, det skal de ha. Merk at det er en steingard mellom fotograf og ku. (foto: Harald Eide Ellingsen)

Hester vet vi er farlige. Får de muligheten til å sparke bakut med håp om å treffe et menneskelig bakhode så gjør de det. Derfor holder jeg meg langt unna hester. Ku-årr, eller kyr om du vi, er det verre med. For de ser jo så gosselige ut der de står og gresser. Tygger drøv og driter litt. Som gjentas og gjentas, så blir de melket og der gikk den dagen. Men hva om kua egentlig er ond, og i tillegg veldig smart? Hva om grunnen til at vi aldri har hørt om menneskespisende ku er fordi kua er flink til å skjule sine spor?

Denne er sort. Før trodde jeg at det derfor var en okse. Tror dette er en ku.  (Foto: Harald Eide Ellingsen)
Denne er sort. Før trodde jeg at det derfor var en okse. Tror dette er en ku.
(Foto: Harald Eide Ellingsen)

Jeg vet ikke hvor eller når kuskrekken min begynte, men når jeg flyttet til Jæren slo den til for fullt. Jeg har alltid likt å gå turer, sånn sett er jo Jæren et eldorado. Men jeg måtte stadig gå lange omveier på grunn av beitende kyr. Nå har jeg lært at det er noe som heter kviger, men inntil for noen år siden var jeg sikker på at ingen jur = okse = mannevond. Så jeg gikk lange omveier i frykt for onde okser.

Jeg hadde en fast turløype fra Hå Gamle Prestegård sørover til Obrestad Havn og tilbake. Der traff jeg alltid på kyr. De første årene gikk jeg helt i ytterkanten mot steinene langs havet, for jeg tenkte at det ikke var lett for kuene å gå dit. For sånne som meg kan ikke legge på sprang heller, til det er tonnasjen litt for stor. Og når muligheten til å springe fra kua ikke er tilstede var det viktig å alltid ha en god tilbaketrekningsmuighet.

Tryggest er man dog med litt piggtråd mellom ku og mann (Foto: Harald Eide Ellingsen)
Tryggest er man dog med litt piggtråd mellom ku og mann
(Foto: Harald Eide Ellingsen)

Men etterhvert innså jeg at Jæren måtte ha plass til både kua og meg, og jeg mannet meg opp og gikk rett mot kuflokkene. Skal ikke legge skjul på at det ble noen raske tilbaketrekninger til sjøkanten og de trygge steinene der noen ganger, men for hver tur jeg gikk ble jeg tryggere og tryggere. Og så en dag, det var vel 6-7 år siden, innså jeg at kuskrekk-forbannelsen var brutt – jeg klarte å bevege meg blant dem uten av hjertet sto i halsen på meg.

Her er et bevis på dette:

Så de siste årene har jeg levd godt med kua – jeg har ufortrødent gått turer uten at ku-skrekken har gjort seg gjeldende. Så hadde jeg en spesiell opplevelse sommeren 2014. Jeg gikk min vante tur, og ble stoppet av en eldre dame som på østlandsdialekt lurte på om jeg var «bonde, eller bare en som går tur». Det var jo kjekt å bli tatt for å være innfødt, men jeg måtte jo innrømme at jeg kun var en ringe turgåer.

– Det er en ku som har kalvet, men moren bare står og rauter og stanger borti kalven, sa damen og lurte på om ikke jeg kunne gjøre noe.

Det viste seg at det var en ku som nettopp hadde kalvet, men kalven reiste seg ikke. Kua forsøkte å få kalven til å reise seg ved å dytte den mot en stor stein, men ble mer og mer frustrert (så i hvert fall sånn ut, vet ikke om kyr blir frustrerte) og dyttet veldig hardhendt slik at kalven deiset skikkelig inn i steinene. Dette kan umulig være bra tenkte jeg og løp (vel, gikk fort) til nærmeste gård og fikk sagt fra.

Ikke så lett å se, men foran steinen ligger kalven som ikke kunne reise seg.  (Foto: Harald EIde Ellingsen)
Ikke så lett å se, men foran steinen ligger kalven som ikke kunne reise seg.
(Foto: Harald EIde Ellingsen)

Gikk deretter ned til ku & kalv og godsnakket med kua, noe som hjalp slik at hun holdt opp å anrigpe kalven. For tro meg – kua var ikke til hjelp for at kalven skulle reise seg, hver gang den var på vei opp dyttet hun den kraftig inn i steinene igjen, mens hun rautet fortvilforbannet høyt. Forstod godt at kalven etterhvert ga opp forsøket på å reise seg.

Bonden kom etter en stund, men når han skulle hjelpe kalven opp angrep kua ham! Kan tro jeg er glad jeg ikke forsøkte å hjelpe til selv, jeg hadde jo blitt livredd om det svære beistet hadde angrepet. Bonden var nok mer vant med kyr, han sparket og jaget kua bort, men var enig i at den var «mest despo ku jeg har sett». Så hjalp han kalven på beins, bar den til traktoren og mente på jærsk vis at dette «helst gikk godt«.

Selv liker jeg å tro at jeg reddet et kalveliv den dagen!

Litt mer kubilder, de er jo fotogene disse beista, det skal de ha:

(Foto: Harald Eide Ellingsen)
(Foto: Harald Eide Ellingsen)
(Foto: Harald Eide Ellingsen)
(Foto: Harald Eide Ellingsen)
(Foto: Harald Eide Ellingsen)
(Foto: Harald Eide Ellingsen)

Forfatter: Harald Ellingsen

Trenæva siddis utvandret til Jæren i -98.

Legg igjen en kommentar