Jærbuen er ikke blyg på naturens kall

Tema i dag er jærbuens kontrastfylte dualitet, eller tosidighet hvis man sverger til enklere ord.

P1060452

Jærbuen er jo fostret på generasjoner hard, krevende gardsdrift. Nærkontakt med natur og dyr har gjort jærbuen godt vant med livets syklus: unnfangelse, fødsler, leven og død. En er hverken skvetten eller redd for å forholde seg til slikt. Når det gjelder dyr, vel å merke.

Samtidig må en innrømme at det altoppslukende slitet, knapp tid og isolasjon har nedarvet en sunn skepsis til framandfolk og sosiale situasjoner.

En kompis sin opplevelse nede i ei jærbygd ved havet illustrerer dette godt.

Min kompis stod og potla med noen forskalingsbord, innerst i en ny grunnmur, hvor bare 3 sider var satt opp (han er selvsagt ikke snekker, men har høy økonomiutdannelse).

Byggetomta var synlig fra veien, og han var til forveksling lik sin far der han stod med ryggen til. I skitten kjeledress, med lua på.

En kamerat av faren hans kom kjørende, kikket inn i grunnmuren og tenkte nok at dette må inspiseres. En jærbu lar aldri muligheten til å kommentere andres arbeid gå fra seg. Han svingte inn på tunet, parkerte, og bega seg over pukken mot kompisen min som fremdeles sto med ryggen til.

Kameraten til faren var en skikkelig jærbu av den gamle sorten, i 60-åra og litt lut etter et langt arbeidsliv. Da han kom fram til kompisen min, og denne snudde seg, gikk det nok kaldt nedover ryggen på den eldre karen. Han stivnet til; vel kjente han faren til kompisen min, han bodde på samme tomt, men han hadde aldri snakket med sønnen før…

Gode råd var dyre, men heldigvis hadde den aldrende jærbuen den beste jærske sosiale buffer tilgjengelig på innerlomma: badlå. Han fisket den frem og kjøpte seg dyrebar tid ved å rulle seg en røyk mens han kjente på den sosiale angsten.

– Æ far din heima? fikk han stotret ut, i denne ubehagelige situasjonen, mens han med hodet på snei lukket det venstre øyet for å unngå røyken idet han tente opp med lighteren. Blikket var konstant festet ned og til siden i pukken hvor sementgolvet skulle komme.

Kompisen min så jo humoren i ubehaget (han er tross alt av en yngre generasjon jærbu, som har blitt påtvunget mer sosial interaksjon enn foreldregenerasjonen), og gjorde det ikke lettere for ham ved å svare kort:

– Nei, æg vett inkje kor an æ

Så kommer det, eksempelet på den jærske dualitet; til tross for motforestillingene mot å snakke med noen han ikke hadde møtt før, hadde den eldre jærbuen ingen problemer med å snu seg 90 grader fra kompisen min, for å slå lens ned i pukken mens de snakket.

Jærbuen er ikke blyg på naturens kall.

For øvrig gjorde kompisen min en morsom observasjon:  «Mens det rant og gurglet nedi grovsteinen, kunne jeg ikke annet enn å humre for meg selv; han brukte selvsagt gammelmanns-grepet om litlekaren: med håndbaken mot magen holdt han rundt med tommelfinger og pekefinger, mens de tre gjenværende fingre spriket stivt opp mot himmelen for å unngå skvett og sprut.»

Så da har du altså lært to ting i dag: Om jærbuens dualitet, og hva gammelmanns-grepet er. Ikke dårlig bare det. Og nå må du ikke vasa me å lesa blogg lengre – tebage te arbeid!

Enda et eksempel på jærbuens dualitet - surf & turf the Jæren way
Enda et eksempel på jærbuens dualitet – surf & turf the Jæren way

Forfatter: Harald Ellingsen

Trenæva siddis utvandret til Jæren i -98.

En kommentar til «Jærbuen er ikke blyg på naturens kall»

Legg igjen en kommentar