Har du noen gang vært på kanten av ditt eget liv?

Hva mener hun med det tenker du kanskje? Jo, det skal  jeg fortelle litt om, da jeg snakker av egen erfaring!

Jeg har vært på kanten av mitt eget liv. Ikke bare en gang, nei, opptil flere ganger. Med å være på kanten av sitt eget liv så tenker jeg ikke på selvmord men mer det å være SÅ utafor deg selv, føle du mister grunnen under føttene og denslags. Det er en forferdelig følelse.

Jeg har vært i de dype depresjoners dal flere ganger i livet, og det er et Helvete jeg ikke ønsker min verste fiende engang. Jeg hadde egentlig tenkt å prøve å skrive en litt lystigere blogg denne uken, men den kommer neste uke, det lover jeg!

Ja, depresjon er noe dritt! Jeg velger å være helt ærlig angående dette! Hvorfor skulle jeg ikke? Hva har jeg å tape på det? Ingenting vil jeg si! Jeg er så lei av at det enda er så tabu å snakke om psykiske lidelser, når sjelen gråter eller er redd!

Jeg ser ikke vitsen i å prøve og være så «perfekt» til enhver tid! Så slitsomt?! Jeg er et menneske akkurat som deg som leser dette. Jeg har hatt mine opp og nedturer i mitt eget liv, og det er jeg glad for og på mange måter. Det har formet meg til den jeg er idag. Jeg føler selv at mine egne livserfaringer på godt og vondt har ført til at jeg alltid prøver å se det gode i et menneske, jeg prøver ikke å dømme. Jeg har skrevet om dette før, men det er uhyre viktig, dette med respekt for andre mennesker!

Ja, jeg har vært på kanten av mitt eget liv, jeg har snublet, ramlet og famlet i blinde! I mitt snart et halvt hundre årige liv, har jeg gått gjennom mange stormer og klatret opp de bratteste fjelltopper! Det har til tider sett temmelig dystert ut, men det herlige er at jeg har klart det hver gang ! Jeg har klart meg gjennom stormene, jeg har greid å reise meg igjen!

Noen ganger har jeg blitt liggende nede litt vel lenge, men OK da, jeg fikk noen skrubbsår og ble litt stiv og støl av å være der nede, så da jeg bare fikk summet meg litt børstet jeg støvet av meg selv og fikk reist meg opp igjen! Tøft var det, men SÅ herlig da jeg  kunne gå rak og rett videre på min egen livsvei! Solen skinte på meg igjen! Jeg kom meg ut av mørket, det kullsorte mørket! Gjett om det er en herlig følelse da?! Du som selv har lidd under depresjonens knallharde grep vet hva jeg her snakker om! Du som ikke har opplevd noe slikt kan bare ane!

Hvorfor velger jeg å være så ærlig? Jo, først og fremst som jeg skrev ovenfor, jeg er lei av at det skal være så tabu å snakke om dette, for det er det fremdeles! Jeg ønsker også å være åpen slik at andre som sliter kan kjenne seg igjen!

Når vi er i en krise i vårt eget liv tenker man tanker som » dette greier jeg ikke!» men man gjør det! Hver gang! Vi er skrudd sammen slik! Heldigvis! Vi er skapt slik at vi skal tåle utfordringene vi blir tildelt i dette jordiske livet vårt! Du vil kanskje si at » nei, ikke alle greier det!» Det er sant, det vil alltid være mennesker som faller utfor kanten av sitt eget liv, og det er selvsagt forferdelig trist, men de aller fleste mennesker balanserer avogtil utpå kanten og kommer seg trygt inn igjen til slutt! Kan hende  balanserer de flere ganger langs kanten i løpet av livet, men det er helt greit det!

Jeg pleier alltid å si til meg selv det kjente ordtaket: » Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere, eller, jeg får ikke flere utfordringer enn jeg kan tåle!» Det hjelper meg å tenke på dette når livet er tungt!

Noen ganger i mitt eget liv har jeg tenkt slik: » Nei nå Gud, nå er du litt vel streng mot meg…?!» Først etterpå, når jeg har klart å se ting i et klarere lys har jeg forstått at det var en mening med   det hele! Gud er smart sånn har jeg funnet ut! Vi får utfordringer for å lære av dem, og for å bli sterkere! Hallo, det er jo dette som er selve livet vårt! Opp og nedturene våre! Nederlagene og seierene! Er det ikke herlig? Tenk så kjedelig hvis alle 365 dagene i året, år ut år inn skulle vært  helt like! Hele livet!?

Nei, jeg har kommet fram til at jeg er takknemlig for at ikke alle dager er like! Det har lært meg til å sette mye større pris på livet når livet virkelig er fint å leve! Det skal heller ikke så mye til for å glede ei som meg! Et lite smil , en melding/ telefon fra noen jeg er glad i! Et klapp på kinnet der jeg får høre at jeg er god nok sånn som jeg er! Slike ting varmer mitt hjerte! Dagen blir god!

Kanskje vil noen være uenig med meg? At vi faktisk kan dø av påkjenninger?! Vi kan nok det, men vanligvis ikke!

Hvis dette blir litt tungt og dystert kan jeg fortelle at jeg også kan være munter og har masse humor som er medfødt! Det vet dem som kjenner meg godt! Ikke sant vel?! 😀 Det er også viktig å kunne le av seg selv midt oppi en tragisk periode! Ikke ta seg selv så veldig høytidelig! Også det  å kunne hente fram barnet i seg! Det er jeg ganske god til synes jeg selv, og har jo fått høre titt og ofte fra mine egne barn: » Å mamma, du er så barnslig!» 😀Ja, det er jeg, og takk Gud for det! Som jeg skrev, vi går til tider gjennom så mange, til tider vanskelige perioder i livet, da er det viktig å kunne ha denne egenskapen, å være litt barnslig! For meg blir det en måte å overleve på!

Etter en depresjon er det utrolig herlig når livet blir lysere igjen! Jeg ønsker ikke å gå i detaljer om hvorfor og slikt at jeg har lidd av dette. Det er meget sammensatt og styrt av ytre faktorer! Jeg tror ikke selv at jeg er genetisk deprimert! Nei, det er som sagt veldig sammensatt! Jeg kan oppleve det vanskelig å få til å male de gangene livet mitt har vært nede i en dal, og man blir jo ikke akkurat mindre deprimert av det da! Å ikke greie og svinge penslene! Helt fryktelig er det! En utrolig frustrasjon på toppen av det hele, så ja, det er gullfint!

Ut fra min egen erfaring, så kan  ingen andre enn deg selv hjelpe deg ! Ikke egentlig! Man kan fly rundt til til 20 leger, psykologer, venner eller familie, ja, de kan være en støtte og en trøst, men den som kan gjøre deg selv frisk igjen, er nettopp deg selv!  Alle de andre er som sagt bare en støtte! Og det er selvsagt fint, men de kan ikke gå veien for deg, du må gå den selv!

Jeg vet at det er mange der ute som sliter med både angst og depresjon. Det har det blitt mer og mer av i vår moderne tid, med alle de «perfekte» liv, som jo slettes ikke er så perfekte som mange tror! Det er ikke rart i det hele tatt at så mange mennesker får psykiske problemer.

Det som gjelder er å finne en vei ut av tilstanden sin, og som sagt, du selv er den eneste som egentlig kan finne veien! Dette vil selvfølgelig være svært individuelt fra person til person hvordan denne veien vil være. Det som kan være rett for meg kan være helt feil for deg!

Det er jo en kjent sak i kunstverdenen at mange store verk har blitt til under tunge depresjoner, men tviler på at det fungerer for meg! Kanskje når det gjelder diktskriving som jeg og holder litt på med, men neppe med malingen min!

Uansett så er det spennende og, å granske seg selv i forskjellige faser i livet. Når dagene er like mørke som nettene, er det veldig lærerikt å se tilbake på livet sitt, hvordan alt var da det var så mørkt.

Heldigvis har man flest  av de lyse dagene! Det hadde vært ille om det var det tunge og mørke som dominerte til enhver tid! Jeg har lyse tanker om framtiden, så absolutt! Uansett hva som skjer, så er jeg den fødte optimist, heldigvis! I tillegg så er jeg veldig sta, jeg gir meg aldri! Disse egenskapene er jeg takknemlig for at jeg er utstyrt med! De har kommet godt med mer enn en gang kan du si!

Jeg har mange ganger opplevd både frustrasjon og fortvilelse over valget jeg tok. Det å vandre på den kronglete kunstnerstien. Det går litt opp og ned med tanke på dette, men hjertet mitt sier at det er det rette, og da må jeg stole på det! At jeg som kunstner vasser i penger ville vært en ganske så stor overdrivelse å hevde, det er nok heller det motsatte! En dag kanskje, kan jeg  om jeg er heldig ha det litt romsligere sånn rent økonomisk? Men, det er ikke det viktigste når det gjelder kunsten min. Det viktigste for meg er å skape, skape noe som gleder andre mennesker! Jeg blir så lykkelig når jeg ser hvor glade folk  blir  for et maleri som jeg har malt! Da  har jeg greid å oppnå det jeg vil, nemlig at mitt sjelsarbeid rører ved noe i hjertet til den som ser maleriene mine!

Bare jeg har til salt i «grauden» og litt til, så krever jeg ikke mye! Jeg var mer materialistisk før, men det har jeg etterhvert som tiden har gått skrelt av meg selv! Jeg bryr meg ikke lenger om alt det der! Som sagt så kan ikke lykken kjøpes for penger!

I skrivende stund kan jeg fortelle at livet mitt slettes ikke er det verste jeg har! Nei, livet mitt smiler ganske så fint til meg nå! Med det flotteste  Colgatesmilet og faktisk! Noen utfordringer er der jo, hele veien og alltid egentlig , men det må man leve med! Jeg kjenner på takknemligheten over mye når jeg tenker meg om!

Så er det jo å håpe på da, at man skal slippe og måtte balansere så mye på den kanten, i sitt eget liv! Jeg 

Foto: Kjetil Barane
Foto: Kjetil Barane

har ivertfall ikke tenkt å ramle utfor! ❤️

~ Bente Storm ~

 

 

9 kommentarer til «Har du noen gang vært på kanten av ditt eget liv?»

  1. Du, er bare helt fantastisk……klarer å sette ord på….og farge på, og male på….

  2. Er så utrolig takknemlig for din oppriktighet!
    Du rører meg til tårer, på en god måte Bente!
    Er så mye her jeg kjenner meg igjen i.. Nesten skummelt! ❤️
    Takk for at du er deg!❤️

  3. Tusen takk Synnøve! Ja, jeg tenker at å være ærlig må vel være det aller beste ? Jeg tror mange kan kjenne deg igjen i dette blogginnlegget, noen mer enn andre selvsagt! Fint å høre at det jeg skriver rører i noe hos deg..! ❤️

  4. Kjære Bente!
    Dette var fantastisk å lese! Det ble både latter og tårer! <3
    Du skrive rett fra "levra" som me seie på Jæren! 🙂
    Knib frå meg! <3

  5. Kjære gode Jolaug! Tusen takk!☺️❤️Ja, jeg satser på at det stort sett blir godt mottatt når man skriver utfra sitt hjerte eller lever som du sier! Hjerteklem til deg! ❤️

  6. Hei Bente.
    Veldig veldig bra :). Jeg tror ikke at det er mange blant oss, som med hånden på hjertet kan si at de aldri har balansert på den kanten. Jeg har ihvertfall vert der, og som du sier, så er det motgang som gjør en sterkere. Bare ikke motgangen blir for stor, som noen blant oss dessverre opplever.
    Fortsett med dette 🙂

    Klem John

  7. Hei John!
    Tusen takk! Nei, de aller fleste av oss har nok balansert litt på kanten, snublet og falt litt og…! Det er livet det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *